august 2014

TO CUT OR NOT TO CUT?

Jeg er hun som aldri klarer å bestemme seg. Kort, langt, kort, langt. Synes alltid det ser sykt fresht ut med en parisiskinspirert short-cut, men lengter kjapt etter lange lokker når jeg går lei - hvilket jeg da gjør hver eneste gang. Men, så blir det lenger, og da craver jeg etter en klipp igjen. Noe ala denne jeg valset rundt i for litt over ett år siden.

Decisions, decisions, decisions...

 

THE JOURNEY

"Oliver har tilbragt én tredjedel av livet sitt i utlandet, han" sier Han Fine når vi står over hver vår koffert på Gardermoen.

Vi skal til Italia og føler oss allerede en smule rutinert når det kommer til å reise med mini. Oliver sitter og stirrer på forbipasserende med klinkekulerunde øyne. Han snur hodet sitt i bæreselen, spytter ut smokken som blir hengende i en klype fra genseren hans. Vi sjekker inn koffertene våre. Det er 2 stk - en stor som Oliver og jeg deler, en mindre til Han Fine.

"Vi har med oss denne også," sier jeg og peker på prampack'en. Damen bak skranken nikker og peker mot andre enden av terminalen. "Spesialbagasje," svarer hun. Oliver begynner å bli sulten. Han suger utålmodig på tommelen sin og vrir seg. De såkalt rutinerte småbarnsforeldrene strener retning spesialbagasjeinnskjekken. Jeg praktisk talt slenger den på båndet - den er drittung og får opp tallet 30kg på displayet på siden. Mannen som tar imot trekker på skuldrene og sender vognen avsted.

Digg, tenker jeg. Det hadde vært et helvete å skulle pakke om prampack'en som rommer så langt mer enn bare vognen. Oppi den har vi nemlig i tillegg stappet bleier, noen klær, noen sko, ekstra flasker, noen tepper og en babygym.

"Nå må vi forte oss. Han begynner å marke noe veldig oppi her," konstanterer Han Fine og forsøker å skyve smokken inn i munnen på Oliver. Han tar den imot, for så å spytte den ut igjen når han skjønner at det er lureri. Vi åler oss gjennom sikkerhetskontrollen, droppet køen for barnefamilier - akkurat som det tar noe kortere tid - og finner oss selv på andre siden. Digg, tenker jeg igjen. De lot alt flytende, MME, alle kremer og alt annet rot passere. Jeg hadde lest at kokt vann osv er greit så lenge det er til barnet, men var allikevel litt smånervøs for at de skulle ta det fra oss. Spesielt det nedkjølte, kokte vannet som gjør at tilbredelsen av et måltid går unna før vrælingen starter hos mini.

Oliver klukker fornøyd etter å både ha fått mat og bleieskift. Vi sitter ved gaten og venter på ombordstigning. Øyelokkene hans blir tyngre og tyngre i bæreselen. Han gir fra seg noen "giiii" og "goooo" før klinkekulene blir til to streker inntil brystet til Han Fine. Han sover og våkner ikke igjen før vi både har lettet, fått oss kaffe og lyset for fest setebeltet forlengst er slukket.

Digg, tenker jeg.

 

Noen tips etter turen:

Vi vurderte en sportstrille før ferien, men bestemte oss for at han har det best i vognen med bag enn så lenge - gikk derfor heller for en Breezy Sun Canopy til Bugaboo'en, som var perfekt for varmen og uvelkomne UV-stråler. I og med at barnevogn er en kostbar sak velger vi å frakte den i en Bugaboo prampack. Ikke bare er den sykt lett å få med seg, den rommer som nevnt også masse annet stæsj du tydeligvis ikke trenger å betale overvekt for - her er det bare å stappe den full!

Det blir lett rot i håndbagasjen når du ikke ammer. Eller, ok. Det blir lett rot i håndbagasjen når du, som meg, ikke er fan av klassiske stellebag'er... Flasker, termoser, smokker, bleier, dyner, magasiner, pass, lommebøker og mobiler praktisk talt flyter oppi min blå bag fra Adidas by Stella McCartney. Redningen er diaper-bag'en fra Stokke. En stack med bleier, sinksalve, ekstra smokker, engangsunderlag så han slipper å ligge rett på fremmede stellebord, et ekstra skift i tilfelle uhell, små engangsposer til skitne bleier og våtservietter. Alt bor i diaper-bag'en, som i tillegg er sykt praktisk å bare nappe ut av håndbagasjekaoset når Oliver synes det er på tide med et skift. 

Selvom babygym'en ble med i prampack'en sørget vi for litt lett underholdning til Oliver på flyet. Vi tok med noen lydløse leker jeg vet han liker og som han kunne bite på når smokken ble kjedelig. Kosedyr er alltid trygt og godt, i tillegg til en liten dyne og et helseteppe. Dynen brukte vi som underlag så han fikk det lunt og godt mens han sov, og som litt ekstra støtte til oss når vi tross alt har han på armen hele flyturen. 

Og, sist men ikke minst. Små babyer sover jo gjerne litt underveis. Anbefaler derfor noen voksenaktiviteter som musikk, magasiner og bøker sånn i tilfelle det blir noe tid til overs!

JUST ANOTHER DAY.

Dagtid, torsdag: Vi har ikke varmtvann i huset, så jeg tar en "french shower" før jeg hopper inn i dagens klær. Jeg sporter min splitter nye, og snart ihjel-bloggede, strikk fra Saint Laurent, og er dritfornøyd. Jeg gir Han Fine og Oliver et kyss på kinnet og tripper over grusen. Jeg skal til Oslo for å kjøpe noen interiørskatter. Bilen min starter ikke. Den bare står der. Batteriet er flatt. Må låne en annen bil. Kjører til Oslo mens jeg hører på nyheter og musikk om hverandre. Irriterer meg over en dame som kjører i 50 uansett om det er 30 eller 80-sone. Parkerer på House of Oslo. Strener inn på Illums. Er dritgira. Kjøper det jeg skal. Går ut igjen. Finner ikke "brekket" på den lånte bilen. Blir stående som en idiot i parkeringshuset før jeg endelig finner ut av det og kommer meg på veien igjen. Kjører til Skøyen for å spise lunsj med Vik. Skravler og innser hvor mye jeg har savnet henne mens vi var på ferie. Sender melding til Han Fine på Facebook - telefonen hans er ødelagt. Skriver at jeg er på vei hjem og at jeg kan lage middag.

-

Kveldstid, torsdag: Han Fine sier hadet. Vi rakk ikke middag før han måtte dra i et møte. Oliver spiser før vi går ned på butikken for å handle inn mat jeg skal lage til Han Fine kommer tilbake igjen. Hjemme igjen leker Oliver på teppet sitt. Jeg begynner på et blogginnlegg men blir stoppet av Oliver som vil opp. Jeg løfter han og vi går inn på badet. Begynner leggerutiner. Han spiser litt igjen når pysjen er på. Oppe på soverommet legger jeg meg ved siden av han i sengen vår. Klokken er 1845. Han smiler og gnir seg i øynene. Jeg bestemmer meg for at han kan få sovne i sengen vår og at jeg heller kan løfte han over i hans egen etterpå. Jeg våkner av at Han Fine stryker meg på kinnet. Forvirret setter jeg meg opp. Oliver sover ved siden av meg. Faen, sier jeg. Han Fine ler.

-

Natt, torsdag: Gjør alt jeg ikke rakk. Varmtvannet er tilbake. Jeg dusjer. Bloggen er oppe igjen etter en liten kræsj. Jeg blogger. Torsdag ble plutselig fredag, og fredag er en ny dag.

 

 

 

sweater from Saint Laurent  · jeans from Acne  · sneakers from Adidas (Stan Smith)  · bag from Céline  · rings from Tom Wood  · ear piece from Lola's Love · hat from Lindex  

Photo's by Viktoria

ARRIVEDERCI.

Imorgen stikker vi hjemover. Han Fine og jeg snakker om høsten. Om at det er deilig at Oliver har begynt å legge seg sånn i syv-tiden. At vi skal lage masse digg høstmat, se hundre filmer og lese enda flere bøker i høstmørket. Akkurat nå må jeg innrømme at jeg gleder meg til å bytte ut bare legger med skinnbukser og tykke skjerf. Jeg romantiserer ofte høsten. Helt til den kommer for alvor, selvfølgelig. Når regnet plasker ned for fjerde dag på rad er det godt å kunne se tilbake på lysere og varmere tider og dager. Som igår. I Firenze. Det var perfekt.

playsuit from Zara · earpiece from Lola's Love · rings from Tom Wood · sunnies from Céline · necklace from Efva Attling · bag from Saint Laurent

THE HOUSEWIFE STYLE

Hører rykter om 12 grader og regn hjemme i Oslo. Kjører derfor selvfølgelig på med litt ordentlig sommer, bare for å være kvalm. High-waist bikinier er noe av det fineste jeg vet om, og jeg ble overlykkelig da jeg fant denne prikkete saken rett før jeg dro på ferie. Sammen med gutteskjorta og oppbrettede ermer, solbriller og en stråhatt er årets bassengantrekk komplett! Imorgen stikker vi til Firenze før vi om noen dager setter oss på flyet hjem til resten av verden. Og regn. Garantert masse regn.

bikini from Kappahl · shirt from Zara · sunnies from RayBan

OPPSUMMERING

Født 6.januar 1986. Begynte 1 år, eller - egentlig 6 dager, for tidelig på skolen. Oppdaget at jeg elsket å trykke på knapper og tastaturer før den tid. Ville bli butikkdame da jeg ble stor så jeg kunne trykke på knappene på kassaapparatet hele dagen. Var kresen på mat i barnehagen og nektet å sove på dagtid. Døpte bamsen min for Børsten. Han sov i sengen min helt frem til vi fikk Oliver, nå sover han i sengen hans. Var en skikkelig farmorjente og gråt hver gang vi måtte dra fra henne. Bodde på østkanten i Oslo, men gikk på videregående på vestkanten. Begynte å jobbe i butikk som 16 eller 17-åring - husker ikke helt. Bestemte meg for å flytte ut hjemmefra som 18-åring, etter russetid og en klassisk fylletur til Kreta. Stakk til Bergen og regnet bort hjerneceller og lommepenger. Innså at jeg var en Oslojente til beinet og dro hjem igjen etter 1 år. Solgte denim og gikk i baggy Levi's-jeans på Carlings på heltid. Fikk slengt opptaksprøven til Westerdals foran meg av pappa som mente jeg måtte bli voksen. Søkte, kom inn, skrev, ble ikke voksen. Mindre kresen på mat fra nå av, fant ut at det ble for dumt. Jobbet her og der og for meg selv. Møtte Han Fine. Ble forelska på ordentlig og i den virkelige verden. Jobbet mer. Oppdaget Instagram og ble hekta. Oppdaget at jeg var gravid - dritredd og dritglad samtidig. Flyttet ut av Oslo og ble overrasket over hvor digg jeg synes det er.

Og så videre. Det startet i 1986 og er en ongoing greie. Livet mitt, altså.

 

 

sweater from Les Deux · shorts from American Apparel · sunnies from RayBan

CIAO!

Folk i den lille byen er gamle. De sitter med hårruller under rutete tørkler, kjører Fiat Panda og stirrer så øynene detter ut når vi freser forbi i en overpriset leiebil. Huset til Han Fine ligger inngjæret litt utenfor den lille byen. En smijernsport som beveger seg i elektronisk sneglefart skiller oss fra resten av verden. Innenfor står det trær fra hele verden. Lyden av gresshopper er konstant. Hundene til naboen glefser, vi kan ikke se dem, men jeg tror de er mindre pene og iallefall ikke spesielt hyggelige dyr. Under et teppe av druer står det tungt steinbord jeg lurer på hvordan ble fraktet hit. Oppi bassenget har vi slengt badedyr og flytemadrasser. Det ligner på et barnebasseng på Gran Canaria. Vi spiser god og usunn mat. Drikker drinker. Soler oss. Han Fine og jeg bytter på å sitte i skyggen med Oliver. Jeg leser James Frey og hører på det nyeste albumet til Banks. Kjører en tur ned på togstasjonen for å hente noen nye gjester. Kjøper en Cappuccino til under 2 euro. Vi triller Oliver rundt i vognen sin eller bærer han i bæresele. Han er varm, men fornøyd. Akkurat som oss.

Druehagen ved huset til Han Fine er himmelsk og blir brukt til middag og sene kvelder //  Hjemmelaget Gnocchi // Deilig forrett hos Casa Remi ved Bolsenasjøen, et lite Bed & Breakfast drevet av to nordmenn // Verdens beste gutt // Bugaboo Buffalo is the shit - ingen vogn over eller ved siden av. Her på trilletur i Orvieto // James Frey's Bright shiny morning ved bassengkanten // kaffe, sommer-makeup og favorittveska // Bæreselen fra Stokke er redningen på flyplasser og raske butikkturer // Casa Remi // Krøller i solen // Drinken heter Midnight sun og er fortreffelig!

Følg meg på Instagram for daglige firkanter!

PALMES D´OR

Vi lager hjemmelaget Gnocchi til middag. De minste har lagt seg. Babycallen lyser med jevne mellomrom når Oliver beveger seg oppe på rommet. Vi drikker vin og spiller poker mens det blir mørkt rundt oss. Noe som kan minne om torden buldrer et sted ikke så langt unna. Vi konkluderer med at det må være fyrverkeri. Naboens hunder bjeffer. Det er bråkete og stille samtidig mens nok en flopp vises på pokerbordet. Når sjetongene har samlet seg hos en vinner rusler vi opp til Oliver. Skrur av babycallen og legger oss inntil han. Han smiler i søvne, holder rundt Uglebamsen sin og lukter baby. Jeg tar bort sminken og smører myggestikkene jeg har fått med Aloe Vera. Legger meg under dynen, lukker øynene, holder Han Fine i hånden, lukter litt mer på Oliver. Åpner øynene, snur meg mot Han Fine, og sier at dette har vært en veldig fin dag.

COLOUR IS THE NEW BLACK

Vått hår, løse plagg og store badehåndklær hører ferien til. Egentlig synes jeg sort er den desidert fineste fargen mot sommerbrun hud, men ettersom heavy tanning lar vente på seg, til fordel for kos med Oliver i skyggen, friskes sommerlook'en opp med farger. Masse farger!

 

 

pants & top from H&M · sandals from Birkenstock · beach towel from Missoni Home

GRAPES & VINE

Viva Italia! Etter en lang reisedag igår kunne vi endelig nyte en skikkelig siesta-dag ved bassengkanten idag. Oliver storkoser seg, jeg har fått lest magasinene som har ligget på stuebordet i over én uke, og gårsdagens stress forsvinner i takt med at god mat av fantastiske råvarer inntas. Nei, folkens - det finnes lite som er så deilig som livet her ved huset til Han Fine. Nå venter hjemmelaget pasta og tomatsaus under en himmel av druer. I godt selskap med vin i glasset og herlige folk.

 

dress from Storm&Marie · scarf as turban from Holzweiler · sandals from Birkenstock · sunnies from Céline

 

 

 

3 MÅNEDER

Til tross for litt casual babyspam har jeg frem til nå valgt å ikke dele så mange av mine tanker rundt det å bli mamma her på bloggen. Om det er fordi jeg synes det er for personlig eller er redd for at det kan være uinteressant for dere, vet jeg ikke. Det eneste jeg vet er at jeg trengte tid til å lande og fordøye alt først. Nå er jeg klar til å dele og poste det som blir mitt kanskje mest personlige innlegg til nå. Jeg håper dere synes det er ok.

"Ting kommer aldri til å bli det samme igjen," sa folk. "Alt forandrer seg og det går ikke an å forklare det." Så klisjé, tenkte jeg. Da.

Idag er det 3 måneder siden Han Fine og jeg fikk møte Oliver Johannes for første gang, etter en fødsel som varte i over 22 timer. Han kom 14 dager på overtid. Før jeg fødte sa en venninne at jeg egentlig burde glede meg til fødselen. Jeg ristet bestemt på hodet og sa jeg aldri hadde gruet meg mer til noe i hele mitt liv. Det er fremdeles sant. Det er først nå jeg klarer å se for meg at jeg kanskje en dag skal klare å gjøre det igjen. For 3 måneder siden gikk jeg gjennom det verste og fineste døgnet i mitt liv. For, ja, det gjorde sykt vondt. Så vondt at jeg fremdeles kan føle smertene og få frysninger hvis jeg tenker på dem. Det jeg ikke visste, og som jeg ble veldig overrasket over, er hvor trygt og fint det døgnet for 3 måneder siden skulle bli. Ikke bare følte jeg meg som Superwoman når det hele var over, jeg kjente også på en enorm tilknytning til Han Fine jeg ikke har merket før. Det var oss (og jordmødre og sykepleiere og leger) mot resten av verden. Ingenting annet eksisterte.

De neste dagene forsvant inn i en merkelig tilværelse. Oliver måtte tilbringe sykehusoppholdet sitt på intensivavdelingen, noe som førte til at vi ikke var sammen hele tiden slik en vanligvis er. Jeg fikk ikke dreisen på ammingen og lurte på når denne "morsfølelsen" alle snakket om skulle kicke inn. For meg tok det nemlig noen dager, kanskje uker, før den satt seg ordentlig. Å plutselig bli mamma føltes overveldende for meg. Det er ikke det at jeg ikke var glad, men dårlig samvittighet rev i meg konstant. Jeg var redd for å ikke bli like glad i han som jeg burde. Bet negler hvis jeg sov en time ekstra mens han ble tatt vare på av sykesøstrene på intensivavdelingen. Fikk hodepine av ikke å få til ammingen. For å amme skal man jo, sies det. Kroppen min føltes mørbanket og sliten. Jeg så ned på muffintop-magen min og lurte på når den skulle forsvinne, for så å få dårlig samvittighet igjen for å tenke på vekten min i en situasjon som dette. Som nybakt mamma skal du jo kun være fokusert på barnet ditt.

Det var ikke før vi hadde kommet hjem at ting så smått begynte å falle på plass. Ok, så tok det også litt tid. Jeg følte meg både maktesløs og redd de første ukene, spesielt når Han Fine begynte på jobb igjen og jeg ble sittende igjen hjemme med en klump som ikke overlever uten meg. Den altoppslukende magien jeg hadde hørt om følte jeg ikke. Jeg var livredd. Gråt og sa til Han Fine at jeg var redd for at jeg ikke kom til å bli en bra nok mamma. Ammingen begynte å ta seg opp - nå ville han helst ha mat 1 gang i timen. Det fikk han. Helsesøster sa at dette ville stabilisere seg. Det gjorde det ikke. Etter utallige turer hvor vi måtte stoppe etter bare 20 minutter fordi han ble bråsulten og skrek til han omtrent ble blå, avgjorde saken. Oliver begynte å få flaske i tillegg til morsmelk. Ting ble umiddelbart lettere for hele familien. Ikke bare ble han faktisk ordentlig mett i mer enn 1 time av gangen, jeg fikk plutselig også litt pusterom, noe jeg selvfølgelig fikk dårlig samvittighet over. Jeg leste om ulempene med "flaskebarn" overalt. De ble tjukkere, oftere syke, kunne få mangel på nærhet og så videre. Jo mer morsmelkerstatning han fikk, dess mer stresset ble jeg. Jeg ville jo ikke være en dårlig mor. Etter 2 måneder forandret det seg. I takt med at kroppen min begynte å gå tilbake til sitt normale vokste selvtilliten min som mamma. Jeg innså at hele familien er mer harmonisk når Oliver får flaske. Jeg hadde ikke nok melk, og han klarte ikke få i seg det lille jeg hadde. Stresset over å feile ble byttet ut med en avgjørelse. Beslutningen ble tatt. Jeg sluttet å amme. Det føltes fantastisk å ta et valg istedenfor å la fremmede ta det for meg. En kan ikke gjøre alle til lags. Jeg valgte oss. Familien min og meg selv.

Idag er Oliver 3 måneder gammel. Han er over 60 cm og har fremdeles masse hår. Han smiler, er oppvakt og veldig nysgjerrig. Oliver gråter bare hvis det er noe. Han er rolig og trygg. Han sover i sin egen seng, og våkner kun én gang om natten. For noen dager siden fortalte jeg til Han Fine at jeg aldri har vært så glad i noen som det jeg er i Oliver. Jeg lo av at jeg for 3 måneder siden var redd for at jeg ikke ville bli så glad i barnet mitt som andre. Det har jeg fremdeles dårlig samvittighet for, dog uten grunn. For det tar tid å bli kjent med et nytt menneske. Det er sant som folk sier, at alt forandrer seg. Det var bare ingen som sa at det, i tillegg til å være så utrolig fantastisk, også kunne være så innmari vanskelig.

"Jeg var aldri i tvil om at du kom til å elske Oliver mer enn alt annet," svarte Han Fine da jeg spurte om han husker den kvelden jeg fortvilet lurte på hvorfor jeg ikke følte det jeg har hørt en mamma skal føle. "Du er verdens beste mamma!" sa han og rakk meg den smilende sønnen min på 3 måneder.

BOXER

shorts from H&M trend · top from & Other Stories · sunnies from RayBan · ear piece from Lola's Love · sandals from Birkenstock · turban from Missoni 

 

IT'S HOMEMADE

På onsdag fant jeg den evige Oslojenta i meg. Hun jeg av og til savner nå som jeg ikke bor i Gamlebyen og har Stockfleths og gult lys fra lyktestolpene som nærmeste nabo. Igår fant jeg tilbake til roen jeg er så glad i her oppe, med natur og vann som nærmeste nabo. Søsteren til Han Fine og jeg lot husmoren i oss dominere mens vi moste selvplukkede bær, kokte dem sammen med vann og vaniljestang. Moste saften ut av rips, rørte solbær til syltetøy. Denne høsten blir med andre ord uten tvil fylt med ost, kjeks, vin og hjemmelaget kjærlighet på Norgesglass...

hits