le petit

His own little world.

Da jeg var liten hadde jeg et kvadratisk rom. På veggene var det en rosa tapet med skyer og stjerner på. Jeg hadde køyeseng med glitrende klistremerker på, selvlysende stjerner i taket, masse bøker, og en rosa ballkjole med puffermer hengende i skapet. Kommoden min var hvit og sto ved vinduet. Oppå dem sto det et hav av Lykketroll hvis hår ble bleket av solen. Jeg hadde et Barbiehus med heis, en snor jeg brukte som stigbøyler hengende på skrivebordsstolen min mens jeg latet som at selve stolen var en hest, og sikkert femten bamser sittende i sengen min på dagtid. Om kvelden plasserte jeg sikkert fjorten av dem pent på rekke og rad oppå et teppe, mens favorittbamsen min hadde permanent plass i sengen min. Han heter Børsten og har nå permanent plass i Oliver sin seng. 

Ja, det er noe helt eget med barnerom. Og antageligvis husker jeg det som noe helt annerledes enn min mor og far. Når vi skulle innrede Oliver sitt rom var det derfor viktig for oss å tenke på hva vi tror Oliver vil like. Vegg i vegg med vårt soverom, og bak en dør med bokstavene hans på skjuler det seg en liten Oliver-verden. Et hvitt rom med skråtak. Det er ikke stort, men det er hans. Det hele begynte med at Han Fine kom hjem med en Tintin-kalender og seks rammer mens jeg fremdeles var gravid. Vi kuttet og tilpasset de fineste bildene til bilderammene og hang dem opp på den ene veggen hans. Etter dåpen hans flyttet en bokhylle Han Fine har arvet inn sammen med alle eventyr- og sangbøkene hans. Så en kommode, så noen bamser. Før vi visste ordet at det flyttet også Oliver inn. Vi ventet ganske lenge med tanke på at rommet er så nærme vårt, men vi trengte tid- både Oliver og vi. Det måtte føles riktig før han flyttet inn til seg. 

Nå er Oliver litt over ni måneder gammel. Han reiser seg opp i sengen sin, ler og babler. Og han sover inne på sitt eget rom. Føler derfor det er på sin plass å vise dere litt av Oliver sin verden. Den som bare er hans...

...

It's been a little over nine months since my boyfriend and I became parents, and over the past few weeks our little darling's been moving into his own room. A small, white one with his name on the door. It's been such a long time since my last interior post, and I felt it was about time to show you the cutest part of our little house here in suburbia. Oliver's litte world...

 


1: Bokstavene på døren kjøpte vi til dåpen, og fant fort ut at det passer perfekt som dørskilt inn til Oliver's verden.

2: Tintin-bildene er egentlig fra en kaldender og ble et lite DIY-prosjekt i fjor før Oliver ble født.

3: Gyngestolen har jeg arvet etter farmor, som hadde arvet den etter sin mor igjen. Den står ved siden av sengen hans, og vi tar oss alltid tid til litt sang og en nattahistorie  på fanget før han skal sove. Det er kanskje den fineste tiden av døgnet. Røros-pleddet fikk han av tante og onkel til dåpen sin.

4: Spøkelsene fikk Oliver før han ble født av et vennepar. De lyser opp og lager en skikkelig lun stemning.

5: Sjefen selv vinker hei, hei!

6: Eames Elephant har selvfølgelig flyttet opp til Oliver's verden.

7: Mamma har en gul regnjakke, og Oliver har en gul regnjakke. Ved siden av henger settet han reiste hjem fra sykehuset i, ulldressen farmoren hans strikket til han ble født, og Hadelandsdrakten han fikk til dåpen. 

8: Kaninlampen står på døgnet rundt. Han ittter på den mellom sprinklene i sengen sin.

9: Kommoden er hvit, og oppå kommoden bor Oliver-toget.

 


A beginning and an end.

Idag slo det meg. At det er et nytt år. At Oliver skal begynne ordentlig i barnehagen imorgen. At vi to ikke skal være sammen hele dagen og hele tiden lenger. Det er akkurat som jeg har blokkert det ut, ikke helt klart å innse at det faktisk skal skje. Joda, vi har jo hatt innkjøring i barnehagen i desember, men nå, kvelden før, virker det som en evighet siden. Det som skulle gå så fint føles plutselig utrolig skremmende og trist. Jeg har derfor brukt den siste helgen av ferien på Oliver. Her oppe i suburbia har det meste av snøen smeltet, og det som var en skiløype på vannet har blitt til en gigantisk skøytebane. Igår tok derfor hele den lille familien min turen ut på isen. Oliver sov i vognen sin, mens jeg fikk testet en av årets julegave. Nye kunstløpskøyter. Mens solen forsvant bak tærne, og solnedgangen speilet seg i den blanke isen skøv vi vognen over vannet, mens isen laget dype, brummende lyder. "Det er fordi vannet fryser mer," sa Han Fine da det plutselig buldret under meg. Byjenta i meg ble livredd og var sikker på at isen nå var i ferd med å sprekke opp. Den gjorde ikke det. 

Vel hjemme igjen får Oliver middag. Han bader og får på seg pysj. Inne i stuen har mormor og morfar hengt opp husken han fikk til jul. To svarte tau henger ned fra en bjelke i taket. Vi putter Oliver oppi husken. Han klamrer seg fast når vi dytter fart i den. Så ler han. Jo fortere det går, jo mer ler han. Det ene smilehullet hans popper nesten ut av kinnet til verdens blideste gutt. Han dingler med bena mens han sitter der og ler. Ler og ler med bustete hår og en blå pysj med skyer på. Han flyr gjennom luften i husken sin, hyler og ler, og vi ler med han. Verdens beste, lille Oliver.

 

...

 

 

This weekend was all about family. It suddenly hit me, the new era. My maternity leave is ending. The thought of not being together with Oliver every hour of every day suddenly feels terrible. I guess it's something I'll get used to, but as for the past few days I chose spending it with my little boy. I'v been hugging him so much he's probably sick of it. We've been on long walks, and spent some real quality time together. It's been a such a good start on the new year. The end of something I'll miss, and the beginning of a brand new chapter in our life as a family. 



Silent.

Idag var dagen den lille familien min skulle teste en såkalt hverdagslig morgen. Han Fine skulle på jobb. Oliver og jeg til byen for å fikse noen siste ærender og spise lunsj sammen med noen bra damer. Sånn ble det ikke. Oliver våknet med skranglefeber, tett nese og gjenklistrede øyne. På badet tørket jeg forsiktig bort puss og snørr, han pep og ville opp fra stellebordet. Den lille kroppen hans var varm og det var tydelig at familiens minste ikke burde bevege seg noe særlig utendørs idag. Jeg hoppet allikevel i dusjen, sminket meg og la frem klær. Julelunsj med gode venninner var noe ikke ville gi opp så lett. Oliver krøp rundt på gulvet og virket tilsynelatende i bedre form. Helt til han satt grøten i halsen. Tårer sprutet i alle retninger, og luggen hans var våt av svette. Ok, tenkte jeg. Dette går jo ikke. Bytur ble til hjemmekos. Rolig lek og mange times søvn senere er det litt mer liv i øynene hans. Mat er spist uten tårer, og etter at dagens første smil er lokket frem smiler jeg også. Gjøremålene jeg ikke rakk forsvinner, og når han kommer krypende mot meg når jeg strekker ut armene forsvinner det siste snevet av stress også. For han kommer aller først. Bestandig.

 

...

 

What was supposed to be a busy day in the city turned out to be a very slow one at home. Oliver's gotten a bit sick during the night and there was no other choice than to stay at home with our little snowman. Even though we're hosting out very first Christmas Eve I've never been more calm. You see, I'm usually a monster-like perfectionist when it comes to be a hostess. Don't misunderstand, I adore it, but somehow I always manage to become stressed out and afraid people will see our not so clean windows or not so perfectly set table. My boyfriend usually says I need to calm down and not let out house become a Insta-moment. I get upset and says he don't care about what's important to me. Girly, right? Anyway. Our last trip to town before Christmas didn't happen. And it don't matter. When it comes to a sick kid it's easy to let go of small stuff. And even though he's already looking a lot better, the feeling of loving someone so much more than yourself makes me smile.






PLAYTIME

Det er rart å tenke på at han for ett år siden bodde inni magen min. Vi hadde akkurat vært på ultralyd, sett at alt var bra, funnet ut at han var en gutt. Jeg så han ikke ordentlig når vi var på ultralyd, men nikket allikevel når jordmoren spurte om jeg så han. Vi hang opp ultralydbildet på kjøleskapet. Jeg så på det. Prøvde å forstå hvordan noe så lite skulle bli et ordentlig menneske. Den 7.mai fikk jeg svaret mitt. Oliver ble født, 49 cm lang og 3,4 kg. Noe ganske annet enn den lille klumpen vi så på ultralyd i uke 18 av svagngerskapet. Han var et lite menneske. Med masse hår, bevegelser som lignet en Sloth's og en lukt jeg aldri kommer til å glemme. Han luktet baby.

De neste 3 månedene kjenner dere som har fulgt meg en stund til (du kan lese om dem her). Idag tenkte jeg å fortelle om de 3 neste. Oliver er nå over 70 cm. Litt lenger, og litt tjukkere, enn gjennomsnittet. Vi har byttet fra bag til sittedel på vognen hans, sortert ut klær som har blitt for små 2 ganger, innført fast føde og fått barnehageplass. Han krabber ikke, men kommer seg på mystisk vis avsted allikevel. Oliver setter seg ofte fast, enten under puffen eller i seg selv. Han elsker posene med most frukt og grønt fra Ella's Kitchen, brekker seg litt av fisk, er stort sett alltid blid, og synes noe av det beste som finnes er å se på blader, trær og gress.

Jeg på min side går og gru-gleder meg til det nye året. Gleder meg til å få mer voksenkontakt, begynne å jobbe, kunne levere i barnehagen. Samtidig tar jeg meg selv i å få tårer i øynene bare ved tanken på at jeg skal sette han fra meg i barnehagen og dra. Jeg er redd for at han skal tro jeg ikke kommer tilbake, redd for at han skal nå nye milepæler når jeg ikke ser det, redd for at han skal glemme meg. Før jeg ble gravid, og i noen måneder etter fødselen, trodde jeg ikke at jeg kom til å bli en av dem som skulle føle sånn på akkurat dette. Nå, litt over 1 måned før han faktisk skal begynne i barnehagen, er det er faktum. Jeg er en hønemor som alle andre. Så i disse dager ser jeg litt ekstra på Oliver. Gir han litt lenger klemmer enn han egentlig vil, og savner han enda mer enn jeg pleier når jeg er borte fra han. For det er bare litt over 1 måned igjen til hverdagen blir annerdeles enn den er nå. Litt over 1 måned til mammapermisjonen er over. Litt over 1 måned til Oliver skal begynne å utforske verden på en helt ny måte, og litt over 1 måned til jeg vender tilbake til "den virkelige verden".

...

It's been over 6 months since I became a mother, and it's so strange to think about how he lived inside of me for 9 months. I almost can't believe it. Oliver is now over 70cm long, and begins a new life in kinder garden in January, with mixed emotions for me. Being such a social baby, I'm sure he will have a blast, but the thought of not seeing him all the time, every day is at the moment heartbreaking. Really, it's weird. I didn't think I would feel so strongly about this. I always pictured myself as this slightly more relaxed girl, looking forward to more grown-up-time, and to sort of get my life back. And don't misunderstand. I do. I do look forward to starting working again. To have my own time, and to leave the house without a huge bag filled with babystuff. 

For now, I hold him a little closer to me than I use to. Just because I know it's all about to change. Just because he's the best kid in the whole world. And just because I love him so amazingly much. 

 

jeans & body from Lindex · alphabet blocks from Kay Bojesen · Eames Elephant by Vitra · toy from Sophie La Giraffe

LOW SHOULDERS

Weekend.

No makeup. No stress.

All comfy, strolling around with my little family.

 

jeans from Mardou&Dean · sweater from HOPE ·  coat from Arnie Says ·  shoes from UGG Australia

Oliver chilling in his Buffalo wearing jacket from Lindex and beanie from Reima

THE BUFFALO

Oliver's ride is getting ready for a new season.

Bye, blue autumn. Hello, black & white winter!

Og til dere som enten skal bli, vurderer å bli, akkurat har blitt foreldre og trenger ny vogn. Bugaboo Buffalo is the only answer. Kunne rett og

 

PELLESTOVA

På fjellet blåser det. Vi er innmari forsinket - reising med en bitteliten en kan noen dager bare bli et totalt kaos. Noen timer tidligere sto vi overfor to valg: Maks stress eller innse at ting av og til ikke går som planlagt. Vi valgte alternativ B. Sakket ned farten, sørget for at Oliver var happy og mett før vi dro, pakket i ro og fred, fikk i oss lunsj og satte oss i bilen. Kjørte mot Hafjell, Pellestova og bryllupet til kusinen til Han Fine.

På toppen av fjellet blåser det. Oliver har oppført seg eksemplarisk. Vi gjorde lurt i å stresse ned, til tross for at både Han Fine og jeg kjenner på angsten av å komme for sent. Vi pakker ut av bilen, blir tildelt et superfint rom, skifter, gjør oss klare. Går ned.

Bruden er nydelig i klassisk hvitt. Den sarte kjolen står i kontrast til vinden og den rå naturen rundt oss. Inne er det tent i peisen, middagen er i gang. Oliver koser seg i vognen sin helt til han plutselig ikke gjør det lenger. Han er sulten og begynner å bli trøtt rett før hovedretten settes på bordet. Jeg triller han opp, lager grøt og melk. Skifter til Ole Brumm-pysj før han drikker siste resten av melken sin. Han Fine kommer opp når Oliver har lagt seg. Han vrir seg som en mark, sparker av seg dyne og sokker. Vi bytter plass. Jeg går ned, får hovedretten mens taler utføres i bakgrunnen. De andre er ferdig, det er snart dessert.

Rett før desserten kommer Han Fine ned. Babycall'en får heldigvis inn signaler, to etasjer ned. Vi spiser dessert, danser og hygger oss mens Oliver sover fredelig to etsajer opp. Han Fine og jeg er enige om at det var lurt å ikke stresse. Dagen kunne blitt en helt annen for oss, og for Oliver. Vi er småbarnsforeldre og må lytte til hans tempo, så vel som vårt eget.

På fjellet blåser det. Inne er det varmt og fullt av kjærlighet.

DÅPSINVITASJONEN

Forrige helg var det ganske stille her på bloggen. Jeg byttet nemlig ut eple-x, eple-v i Photoshop med fysisk klipp og lim. Oliver er så heldig å ha en AD i livet sitt. Dere vet jo hvem hun er - Viktoria. Gudmoren som sitter oppe til langt på natt, ved siden av fulltidsjobben sin, for å lage en vektor-elefant til Oliver's invitasjoner. Venninnen som kjenner min forståelse av estetikk bedre enn de fleste, og som ikke bare fullfører mine setninger, men også selvfølgelig treffer på første utkast når invitasjonen skal lages.

Og det er selvfølgelig ikke en tilfeldighet at det nettopp er elefanten som ble valgt - inspirert av Eames Elephant fra Vitra, som jeg vet at Oliver har ønsket seg siden før han ble unnfanget. Eller, ok. Det er kanskje en overdrivelse. Han har bare ønsket seg en siden han ble født. Han skjønner det bare ikke selv enda...

 Min oppgave oppi det hele var papirinnkjøp, klipp, lim, kutt, klipp, lim, kutt, og litt klipp og lim og kutt til.

20 invitasjoner. Ingen er like. Nesten alle er sendt eller levert. 

SOMEONE ELSE

Jeg er jo ikke bare meg lenger. Han Fine og jeg er ikke bare oss. Vi er alltid plus one. Oliver er riktignok verdens beste plus one, men det er som nevnt tidligere fremdeles en stor overgang - på godt og vondt. Før var jeg livredd for å gå glipp av noe. Jeg sov heller 3 timer per døgn enn å føle at det var noe jeg burde vært med på, eller skulle ha gjort. Jeg er fremdeles den første til å ville være med. Fortsatt like glad i å være sosial. Forskjellen er at jeg nå blir tvunget meg til både å prioritere og tenke litt annerledes. Som idag, for eksempel.

Jeg hadde gjort meg flid i antrekksvalget. Jeg hadde planlagt det perfekt og fikk både tid til en lang dusj og til å legge en etterlengtet eyeliner. Alt var pakket og klart i bilen. Vi skulle til Oslo etter helsestasjonen. Sånn ble det ikke. Idag snudde Oliver og jeg i døren. Ikke bokstavelig talt, men etter å ha fått sine første vaksiner hos helsesøster var han litt pjuskete. All dressed up and ready måtte jeg innse at en bytur ikke hadde vært det beste for han idag. Så vi svingte av til Harestua igjen, mens skiltet med Oslo på forsvant i speilet bak oss. Vel hjemme igjen kledde jeg av oss byantrekkene til fordel for supermyk pysjbukse og sofakroken med et varmt pledd.

Og vet du hva? Det var helt sinnsykt koselig, akkurat idag.

 

 

 

 pants from Epilogue · sweater from Arnie Says · penny loafers from DinSko · scarf from Hérmes · document folder from BIEK

THE JOURNEY

"Oliver har tilbragt én tredjedel av livet sitt i utlandet, han" sier Han Fine når vi står over hver vår koffert på Gardermoen.

Vi skal til Italia og føler oss allerede en smule rutinert når det kommer til å reise med mini. Oliver sitter og stirrer på forbipasserende med klinkekulerunde øyne. Han snur hodet sitt i bæreselen, spytter ut smokken som blir hengende i en klype fra genseren hans. Vi sjekker inn koffertene våre. Det er 2 stk - en stor som Oliver og jeg deler, en mindre til Han Fine.

"Vi har med oss denne også," sier jeg og peker på prampack'en. Damen bak skranken nikker og peker mot andre enden av terminalen. "Spesialbagasje," svarer hun. Oliver begynner å bli sulten. Han suger utålmodig på tommelen sin og vrir seg. De såkalt rutinerte småbarnsforeldrene strener retning spesialbagasjeinnskjekken. Jeg praktisk talt slenger den på båndet - den er drittung og får opp tallet 30kg på displayet på siden. Mannen som tar imot trekker på skuldrene og sender vognen avsted.

Digg, tenker jeg. Det hadde vært et helvete å skulle pakke om prampack'en som rommer så langt mer enn bare vognen. Oppi den har vi nemlig i tillegg stappet bleier, noen klær, noen sko, ekstra flasker, noen tepper og en babygym.

"Nå må vi forte oss. Han begynner å marke noe veldig oppi her," konstanterer Han Fine og forsøker å skyve smokken inn i munnen på Oliver. Han tar den imot, for så å spytte den ut igjen når han skjønner at det er lureri. Vi åler oss gjennom sikkerhetskontrollen, droppet køen for barnefamilier - akkurat som det tar noe kortere tid - og finner oss selv på andre siden. Digg, tenker jeg igjen. De lot alt flytende, MME, alle kremer og alt annet rot passere. Jeg hadde lest at kokt vann osv er greit så lenge det er til barnet, men var allikevel litt smånervøs for at de skulle ta det fra oss. Spesielt det nedkjølte, kokte vannet som gjør at tilbredelsen av et måltid går unna før vrælingen starter hos mini.

Oliver klukker fornøyd etter å både ha fått mat og bleieskift. Vi sitter ved gaten og venter på ombordstigning. Øyelokkene hans blir tyngre og tyngre i bæreselen. Han gir fra seg noen "giiii" og "goooo" før klinkekulene blir til to streker inntil brystet til Han Fine. Han sover og våkner ikke igjen før vi både har lettet, fått oss kaffe og lyset for fest setebeltet forlengst er slukket.

Digg, tenker jeg.

 

Noen tips etter turen:

Vi vurderte en sportstrille før ferien, men bestemte oss for at han har det best i vognen med bag enn så lenge - gikk derfor heller for en Breezy Sun Canopy til Bugaboo'en, som var perfekt for varmen og uvelkomne UV-stråler. I og med at barnevogn er en kostbar sak velger vi å frakte den i en Bugaboo prampack. Ikke bare er den sykt lett å få med seg, den rommer som nevnt også masse annet stæsj du tydeligvis ikke trenger å betale overvekt for - her er det bare å stappe den full!

Det blir lett rot i håndbagasjen når du ikke ammer. Eller, ok. Det blir lett rot i håndbagasjen når du, som meg, ikke er fan av klassiske stellebag'er... Flasker, termoser, smokker, bleier, dyner, magasiner, pass, lommebøker og mobiler praktisk talt flyter oppi min blå bag fra Adidas by Stella McCartney. Redningen er diaper-bag'en fra Stokke. En stack med bleier, sinksalve, ekstra smokker, engangsunderlag så han slipper å ligge rett på fremmede stellebord, et ekstra skift i tilfelle uhell, små engangsposer til skitne bleier og våtservietter. Alt bor i diaper-bag'en, som i tillegg er sykt praktisk å bare nappe ut av håndbagasjekaoset når Oliver synes det er på tide med et skift. 

Selvom babygym'en ble med i prampack'en sørget vi for litt lett underholdning til Oliver på flyet. Vi tok med noen lydløse leker jeg vet han liker og som han kunne bite på når smokken ble kjedelig. Kosedyr er alltid trygt og godt, i tillegg til en liten dyne og et helseteppe. Dynen brukte vi som underlag så han fikk det lunt og godt mens han sov, og som litt ekstra støtte til oss når vi tross alt har han på armen hele flyturen. 

Og, sist men ikke minst. Små babyer sover jo gjerne litt underveis. Anbefaler derfor noen voksenaktiviteter som musikk, magasiner og bøker sånn i tilfelle det blir noe tid til overs!

SEA

Vi stakk altså en tur til Bohuslän. Jeg byttet ut 3G og blogging med saltvannshår og lydløs mobil. Fiskebäckskil og Käringön - bittesmå steder med strålende sol og tette trehus i pastellfarger. Selsafari i jolla, krabbeklør til middag, vin til kvelds. Og is. Masse is og en Oliver Johannes i storform - maritimt antrukket, selvfølgelig.

 

OSLO STROLL

Vi henger i Oslo. Jeg i ny, kremhvit snekkerbukse. Han i rødstripete body fra tante-Viktoria. Vi tar toget, spiser kokos-cookie på Steam, møter mennesker vi er glad i og koser oss skikkelig.

 

dungarees from Mango ·  tee from Ganni ·  bag from Saint Laurent ·  Stan Smith sneakers from Adidas ·  rings from Tom Wood

PLUS ONE

Når du ser meg nå ser du mest sannsynlig én til. Når du snakker med meg hører kanskje en annen i bakgrunnen. Jeg er en til, føles det som. Det er vanvittig uvant for meg å være plus one. Og det er ikke jeg som bestemmer lenger, det er han. Oliver. Han bestemmer når jeg skal dusje, spise, sove, lese magasiner, blogge, se på film, gå tur osv. Det er en stor omveltning for oss alle tre, på godt og vondt. Jeg er ikke en sånn mamma som klarer å holde maska hele tiden. Jeg blir både frustrert og sliten, naturlig nok. Dagene flyter i hverandre, og vi lærer stadig den lille gutten vår bedre å kjenne. Noe av det beste han vet er å få sovne på brystet til en av oss, med armene tett pakket opptil haken og beina krøllet sammen under magen som en ball.

Imorgen gir vi oss ut på den første utflukten til Oslo sammen - Oliver, Han Fine og jeg. Det skal bli deilig å få en kaffe i pappkopp mellom hendene, treffe en venninne, få tatt outfitbilder og kjenne Osloasfalten under skosålene igjen!

THE BUFFALO.

Oliver har rukket å bli nesten 3 uker gammel. På den tiden har vi funnet ut at noe av det beste han vet, som babyer flest, er turer hvor han kan sove i vognen sin. Upraktiske sko blir byttet ut med behagelige sneakers og solbriller plasseres på nesetippen før Han Fine viser oss skogsstier perfekt til trilling. 

pants from Ganni · tee from Hofmann Copenhagen · sunnies from Céline · stroller from Bugaboo 

MOTIVATION!

Hei folkens. Jeg er lei meg for uhyre dårlig oppdatering fra denne kanten, men til mitt forsvar er det svært lite annet enn venting som skjer her om dagen. En uke og en dag over termin idag. I skrivende stund sitter jeg i Oslo sentrum med en Chai latté i hånden og prøver å få tiden til å gå før vi skal til Rikshospitalet på en såkalt "en uke over termin sjekk." Jeg har aldri følt meg tyngre. Det er en helt absurd følelse, å vente på denne måten. Jeg virrer mellom å være livredd og umåtelig utåmodig, ved godt mot og dritsur. Mest av alt føles det merkelig å lengte etter noen som er så kjent og ukjent på samme tid.

Ja. Jeg kan skrive under på at tiden går sakte om dagen og at motivasjonen ganske kjapt kan gå fra topp til bunn. Sånn som her om dagen for eksempel. Da jeg prøvde å få på meg en jumpsuit jeg tidligere badet i - det var med hånden på hjertet plass til to Celine i den. For noen dager siden var det ikke plass til én Celine engang. Hele greia raknet og gikk i stykker. En tur i søpla og noen tårer senere bestemte jeg meg for at jeg trengte og fortjente en liten pick-me-up. Tanken på enkelt å smette inn i denne og farte rundt med mini på armen til sommeren gjør iallefall at smilet henger litt løsere om dagen. Av og til er det utrolig hva en playsuit til 299,- kan gjøre for humøret.

SUNNY SELFIE

Idag byr jeg på noe jeg aldri hadde trodd jeg ville gjøre - en selfie dagen før termin. Nå gleder jeg meg til at mini flytter ut og at jeg får tilbake kroppen min. For, herregud, let's face it - klær er så sykt mye morsommere uten baby-bump!

UTÅLMODIG.

Dagen etter imorgen skal han egentlig komme til verden. Bare 5% av alle babyer kommer til verden akkurat på termin. Jeg mistenker derfor at mini venter litt til, til tross for at både Han Fine og jeg begynner å bli passe spent og utålmodig. Plutselig kjennes alle de ekstra kiloene jeg nå veier skikkelig tunge, og den ferdigpakkede sykehusbag'en som står ved døra nærmest håner meg hver gang jeg tror det kanskje skjer noe, for så at det gjør det ikke allikevel. Nysgjerrighet, redsel, spenning, glede og mer redsel gjør at det er vanskelig å finne noen form for ro. Huset er ferdigvasket, barnerommet klart, klærne hans nyvasket med skånsomt vaskemiddel. Alle sa at jeg kom til å bli så drittlei på slutten at fødselen vil virke mindre skummel. Jeg gir delvis etter. Nekter ikke for at jeg fremdeles er så redd at jeg ikke helt vet hvor jeg skal gjøre av meg. Nekter heller ikke for at jeg nå er såpass lei, spent og klar for å bli kjent med mini at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. 50-50 med andre ord. Det må da være godt for noe...?

SURPRISE BY MAIL

Vanligvis ser jeg svært få fordeler med at en av mine beste venner bor på andre siden av masse fjell og kronglete veier, men idag skjedde det noe som gjør at jeg til en viss grad greier å se det positive med den lange distansen - overraskelse i posten! Pakken inneholdt noe passende til hvert familiemedlem, fylt med humor og kjærlighet - akkurat sånn vi liker det.

For å sitere Han Fine da vi åpnet den:

"Fy faen så jævlig kult gjort!"

Tusen takk D&L! <3

JUST ABOUT RIGHT.

Jeg skal ikke skryte på meg å være en kostholdsfreak. Jeg detox'er ikke, teller aldri kalorier, spiser kake hvis jeg vil ha kake og lar Han Fine sørge for at tilstrekkelig mengde fisk står på middagsbordet hver uke. Jeg er hun som typisk ikke vet hvilke grønnsaker som passer til hvilke retter, og som alltid har litt dårlig samvittighet over ikke å få i meg nok grønt. Spesielt etter at jeg ble gravid har behovet for å vite at mini får i seg nok god næring stått høyt på prioriteringslisten. Et bevisst og sunt forhold rundt dette er viktig for både Han Fine og meg, men alt med måte. Vil mini ha brunost på brødskiva si etterhvert skal han for all del få det.

I sunnhetens ånd har nå noe amazing flyttet inn hos oss. En juicemaskin. Jepp. Jeg har kastet meg på juice-bølgen og elsker det. Tidligere sløyfede frokoster og mellommåltider har nå blitt til ferskpressede fargeklatter med isbiter i. Så himla enkelt, og så sinnsykt godt! At det i tillegg blir en god og enkel måte å få i mini litt ekstra grønnsaker på er jo også så definitivt et pluss.

PALE SKIN

35 uker, folkens. Nedtellingen har for alvor begynt. Jeg begynner å bli smålei av strikk i livet... Nå gleder jeg meg til å bli kjent med skapningen som lager masse liv og sparker ribbena mine blå inni magen min.

sweater from Isabel Marant · coat from Cathrine Hammel · sunnies from RayBan · pants from Selected Femme · bag from Saint Laurent · shoes from Converse x Comme des Garçons Play

 

THE SUN IS SHINING

Plutselig var jeg 34 uker på vei. Oppi hodet mitt begynner termin å nærme seg med stormskritt. Utstyrslisten til mini begynner å falle på plass, og jeg gleder meg skikkelig til å vise dere både vogn, rom, klær og selvfølgelig han når tiden er inne. Enn så lenge melder kleskrisene seg hyppigere enn før, og føttene mine er nå til tider så store at valget mitt hva angår skotøy strekker seg fra sneakers til UGG's. Når fysikken setter en stopper for valgmulighetene hjelper det med solbrillevær, nye sko og endelig å kunne slenge en splitter ny og tynn vårjakke over den voksende magen! :)

trench from Just Female · jumpsuit from H&M trend · sneakers from Adidas, Stan Smith · bag from Céline · necklace from Efva Attling · sunglasses from RayBan

photo's: Vik <3

A KIND OF DIY: VEGGPRYD!

Noen ganger overrasker Han Fine meg. I forrige uke gjorde han det da han kom hjem fra Brüssel. Ikke bare hadde han med sjokolade og drops - noe helt spesielt til mini O var også i kofferten. Med seg fra Belgia hadde han Tintin i kalenderform.

- Se, jeg har kjøpt med Tintin til O! sa han.

- Den er superfin, svarte jeg.

- Jeg lette egentlig etter en plakat til rommet hans, men de ble så store og jeg tenkte det fort kunne blitt litt vel mye der inne siden det er skrått tak. Derfor kjøpte jeg denne kalenderen hvor tegningene er litt mindre. Vi kan kutte dem til og putte dem i rammer! sier Han Fine og drar frem en papirkutter.

Rammene fra IKEA blir én etter én fylt med fargerike tegninger. Målebånd og vater finnes frem og før jeg vet ordet av det har mannen i mitt liv fikset bilder på rommet til sønnen sin, helt av seg selv med kjærlighet som eneste motiv. Hvor sykt fint er ikke det?!

 

 

Hvis du vil gjøre som Han Fine er trikset veldig enkelt. Kjøp rammer. Kjøp en kalender. Kutt til bildene. Putt dem i rammer. Heng dem opp. Vær sinnsykt fin mens du gjør det.

SÅ HIMLA LYKKELIG

Noen dager er bare så fine at en håper de aldri vil ta slutt. Noen venner er så fantastiske at jeg rett og slett blir målløs. Mine venner er sånn, og idag sto de samlet, hele gjengen, hjemme hos Vik for å overraske meg med den mest delikate babyshower'en jeg har sett.

Det er ikke lett å vite hvordan en skal reagere på så hjertelige overraskelser. Jeg er ikke jenta som lett gråter foran andre, heller ikke hun med et så tydelig kropsspråk at de rundt meg vet hva jeg føler. Jeg kan ha vanskelig for muntlig å sette ord på tankene mine. For meg er det aller enkleste å skrive dem. Sånn har det alltid vært. På godt og vondt. 

For meg betyr det alt i hele verden at de jeg bryr meg om vier en hel søndag for engasjert å stille opp i et selskap som symboliserer noe så stort for Han Fine og meg. Det at vi skal bli foreldre. En dag fylt med så mye kjærlighet er ikke forunt hvem som helst, noe som gjør det hele enda mer betydningsfylt for meg. Jeg tar det nemlig ikke for gitt. Jeg sitter imidlertid igjen uten ord og med et hjerte som er varmere enn jeg trodde var mulig.

Så kjære jenter. Tusen, tusen hjertelig takk for en nydelig dag. O sparker av glede, og jeg er så innmari, innmari glad i dere.

MINI SIGNET

Ingen hemmelighet at jeg digger Tom Wood, og min lille ringfamilie vokser stadig. Nyeste tilskudd er en liten firkantet en med bokstaven O. Hallo. Jeg måtte jo bare...

God helg a, folkens!

MUMMI FOR MINI

The soon to be mum i meg lot seg rive skikkelig med på klesfronten i helgen. I år ville Tove Jansson, forfatteren bak Mummitrollet, ha fyllt 100 år.  Lindex har i den anledning akkurat lansert en jubileumskolleksjon for Mummi, og jeg klarte selvfølgelig ikke la lille O i magen gå tomhendt hjem... Da er det bare å håpe at mini kommer til å digge Mummi like mye som jeg gjorde som liten.

Her er mine favoritter fra kolleksjonen:

 

 

 

UKER OG MÅNEDER

5 er antallet måneder det er siden Han Fine og jeg fant ut at det 8 måneder senere vil være en til i huset vi ikke visste at vi kom til å kjøpe sammen i august. 3-4 er antall uker jeg var på vei når vi fant det ut. I uke 18 var vi på ultralyden som viste oss at det er en liten gutt. Jeg sa at til jordmoren at jeg så det, jeg også, selvom jeg ikke gjorde det... Jeg tittet bare hypotisert, og en smule redd, inn i skjermen som viste oss en liten skapning inni magen min. Etter ultralyden fortalte jeg Han Fine om løgnen min. Jeg sa at jeg ikke så at det var en gutt. Han lo. Så tok vi trikken ned til sentrum mens vi ringte spente besteforeldre for å fortelle at jordmor sa alt så perfekt ut, og at det er en gutt vi har i vente. Den dagen kjøpte vi en strikket, rød elefant som heter Littlephant til han. Den kan trekkes opp slik at den spiller Somewhere over the Rainbow.

Nå, 26 uker på vei, er det en skikkelig baby-bump som til enhver tid rager noen gode cm foran meg. Navnet er bestemt. Det begynner på O og gjør oss skikkelig glade. Ingen kjipe assosiasjoner, som en kompis sa. O har allerede fått kallenavn av ivrige tanter. Han har fått klær og kjærlighet - er med andre ord bortskjemt og høyt elsket før han har klart å åpne øynene. Han lager mest liv om kvelden når jeg legger meg. Spesielt hvis jeg ligger på ryggen, holder hendene på magen og puster dypt. Da sier han hei. Han Fine og jeg sier hei tilbake. Vi lurer på hvordan han ser ut, hvem han er, hvordan vi best skal ta vare på han og hva han kommer til å like best av Spaghetti Bolognese og Pizza.

134 er minimum antallet av babyrelaterte nettbutikker, blogger, magasiner og forumer jeg har vært innom siden jeg fant ut at O er på vei. Utstyr plukkes ut og veies opp mot hverandre. Jeg har lest om utallige vogner, bilseter, senger, going-home-klær, stellevesker, must-haves, do's & dont's, produkter og vippestoler. 4 er maks antallet uker før jeg kanskje gir dere O sin utstyrsliste. Noen ganger tar jeg sparkene hans som ja eller nei i utvelgelsesprosessen - alt ettersom hva jeg synes er finest, mest praktisk eller tror er best.

10 er antallet ganger jeg har prøvd å skrive dette innlegget. Jeg er jo ikke kjent for å være den mest utleverende her inne. Men, når det først skjer noe så stort, spennende, skummelt, fint, stressende, herlig og spesielt i livet mitt ønsker jeg å dele glimt av det med dere. Jeg håper dere synes det er ok.

Bittesmå bodyer og sokker flytter inn på rommet til O. Et fantastisk gavetips er porselenserviset fra ikoniske Kay Bojesen, klassikern Sophie the Giraffe eller nydelige plagg fra Minirodini og Petit Bateau. Hjemmespa og rolige kvelder er blitt en fast helgerutine. Helst sammen med Han Fine. Magen koser seg helst med olje fra Estelle&Thild, mens morgenkaffen drikkes iført verdens diggeste badekåpe fra Missoni Home i senga.

hits