bokstaver

I'm Moving

Som noen av dere kanskje allerede har fått med dere har bloggen vært på flyttefot. Jeg ønsker å takke Side2 for et fantastisk godt samarbeid, og for all støtte og oppbacking. 

Våren kom uten at den egentlig kom. Vinden blåste kaldt mens jeg tok av meg en fuskepels. "Ok, jeg er klar nå," sa jeg til Blå. Han knipset. Jeg sto der. Umotivert. Bildene ble slettet et kvarter senere - en død fisk kunne se mer levende ut enn meg på dem...

Jeg dro til Paris. Motivasjonen kom tilbake. Kanskje det var sol og 19 varmegrader, kanskje det var at jeg i det hele tatt gadd å bruke tid på å fikse meg, kanskje det var fordi jeg måtte. Jeg vet ikke, men motivasjonen var der - en ny giv jeg bestemte meg for å melke for harde livet også vel hjemme igjen.

Det skjedde ikke. Noen dager ble til en uke. En uke ble til to. Så tok jeg valget. Et valg jeg har gjort før. Jeg bestemte meg for å starte på nytt. Telefoner ble tatt, avtaler sagt opp, domene kjøpt. Kib&Morits hjalp meg med ny identitet, og i det sekundet jeg så den nye meg selv utenfra visste jeg at det var helt riktig. Jeg er nemlig ikke redd for det som er nytt, men jeg romantiserer det som har vært.

Jeg trenger noe mer enn en blogroll. Jeg trenger et helt virtuelt univers som ikke går på kompromiss av meg selv. Dette er resultatet. Arkivet mitt er det som var. Du finner hele historien, og fortsettelsen som følger, HER. Målet med celinemee.no er fremdeles å inspirere, og jeg håper å kunne gjøre det enda mer, og på flere områder, enn før. Jeg vil trekke inn mer bokstaver, mer lifestyle, mer beauty, og mer mini-inspo. For å klare å skape det visuelle uttrykket jeg hadde in mind måtte jeg flytte. Jeg måtte bli meg selv igjen.

Så, her er det altså. Med en dash fra fortiden, og med blikket rettet mot det nye. Jeg vil gjøre det på min måte, gjennom mine øyne, og via mitt tastatur.

Jeg håper dere vil følge meg videre på celinemee.no

newbeginnings1

 

shirt from Leon & Harper - jeans from Acne - scarf from Hermés

Trivia in 50 Questions.

Jeg er kanskje ikke den mest personlige bloggeren som finnes, men jeg prøver å dele en så stor del av livet mitt som jeg føler er komfortabelt. I disse dager går imidlertid disse 50 spørsmål 50 svar greiene rundt i bloggsfæren, så jeg kaster meg likesågodt på bølgen, jeg også. So, here we go. For at du skal bli litt bedre kjent med meg kommer her 50 ærlige svar på 50 random spørsmål, sammen med litt ymse bilder jeg har gravd frem fra arkivet! 

 


 

1. Har du et mellomnavn?

Ja. Jeg er adoptert fra Sør-Korea og foreldrene mine ønsket at jeg skulle beholde et av mine koreanske navn. Det ble Mee (uttales Mi) og betyr visstnok "skjønnhet" på koreansk.

2. Hvilken tid på døgnet liker du best?

Kommer helt an på. Om sommeren får jeg gåsehud av flatt hav og frisk luft en mild morgen, om høsten elsker jeg at lyktestolpene gir lys til høstfargede blader mens jeg ser på film under et pledd, om vinteren er jeg svak for glitrende snø og ulende vind om natten, og om våren finens det ikke noe bedre enn en sol som varmer midt på dagen.

3. Foretrekker du å ringe eller sende sms?

Jeg foretrekker å ringe, og helst over speaker-phone i bilen. Når jeg tenker meg om ringer jeg faktisk ekstremt mye. 

4. Hva er det fineste noen har gjort for deg?

 Han Fine vet at jeg blir lei meg etter å ha vært i Paris. Jeg lengter ofte tilbake med en gang. Etter at jeg hadde vært der under Fashion Week for noen sesonger siden overrasket han meg med Edith Piaf, Croissants, hvitvin, Brie, ostekake og alt annet fransk idet jeg gikk inn døren hjemme. Han hadde kjøpt flagg, tatt på seg striper og berét, sa at han elsker meg og at han ville at jeg skulle få en hyggelig hjemkomst. Det er det desidert fineste noen har gjort for meg. 





5. Hvor er ditt favorittsted?

Paris.

6. Hvilket sted foretrekker du minst?

Steder med dårlig stemning og sure folk. Og buss. Jeg blir innmari bilsyk ombord i buss.

7. Hvilke julesanger liker du best?

"Have yourself a merry little Christmas", "The Christmas Song", og "Deilig er jorden".

8. Er foreldrene dine gift eller skilt?

Jeg er et ekte kjernefamiliebarn, og har foreldre som fremdeles er lykkelig gift.

9. Hvor gammel er du om 5 år?

Da er jeg 34 år.

10. Hva gjør du når du er alene hjemme?

Lager spaghetti bolonese til middag og spiser i sofakroken mens jeg ser på en eller annen tv-serie. 

11. Vil du ha barn?

Jeg har allerede verdens beste gutt.





12. Har du hatt et kjæledyr?

Ja. Familien min hadde en katt. Hun het Tess og ble nesten 17 år.

13. Hva skremte deg om natten som liten?

Spøkelser, å tenke på hva som skjer når en dør, og det å være alene.

14. Hva får deg til å sove?

Å bli klødd på ryggen eller når Han Fine leser høyt for meg.

15. Hvilken parfyme bruker du?

Escentric Molecules 01, Flowerbomb av Victor & Rolf, Paris av YSL, eller Byredo's Pulp.

16. Hva er dine beste egenskaper?

Jeg liker å tro at jeg er snill, tillitsfull og sosialt smart.

17. Hva er dine verste egenskaper?

Jeg er veldig sta og temperementsfull. 

18. Fortell oss noe vi ikke vet? 

Jeg har migrene, er en skikkelig kontrollfreak, misliker å snakke om følelser, og får helt noia når folk overtrer intimsoner (typ close-talkers osv). I tillegg er jeg livredd for insekter og oppkast.





19. Sover du med eller uten klær om natten?

Uten klær, med truse.

20. Hvor mange puter har du i sengen?

Vi har 3. Jeg bruker 2 av dem.

21. Hva hører du på akkurat nå?

Emilie Nicolas, Edith Piaf, Susanne Sundfør, Purity Ring, Mr Little Jeans, og gamle Jay-Z hits.

22. Hvilken iskrem er din favoritt?

Ben&Jerry's Cookie Dough eller all slags sorbet.

23. Hva er den største premien du har vunnet?

Jeg vant en tur til Tokyo for noen år siden, og ifjor vant jeg "Best Newcomer" under Zalando Nordic Blogger Awards. Det var skikkelig stas!





24. Hva bestiller du på café?

Dobbel latté på Soya.

25. Hvilken dessert er din favoritt?

Ostekake.

26. Nevn en historisk person som interesserer deg? 

Jeg klarer ikke nevne én person, men heller en hendelse. Jeg er nemlig svært fascinert av Svartedauden og har lest utrolig mye om den opp gjennom årene.

27. Hvilken radiostasjon var den siste du hørte på?

NRK Nyhetskanalen.

28. Havet eller basseng?

Ja takk, begge deler.

29. Hve bruker du helst penger på?

Opplevelser med familien min og egotrip'er i form av dyre vesker.

30. Eier du dyrbare smykker?

Jeg har arvet et armbånd etter farmor som har vært i familien svært lenge. For meg er affeksjonsverdien imidlertid den viktigste.

31. Hva er din favorittserie?

Akkurat nå gleder jeg meg helt sinnsykt til House of Cards kommer. Vi har booket barnevakt. Hei, date med typen. Hei, maraton.





32. Kan du stå på slalom? 

Jeg kommer meg ned bakken, men ikke spesielt fort. Jeg er som regel halvveis ned i bakken når alle andre er i heisen på vei opp igjen. Men, jeg synes det er sinnsykt moro, så lenge jeg får ta ting i mitt eget tempo.

33. Hvordan imponerer man deg?

Ved å være inkluderende, ambisiøs, litt rar, og blid. Jeg er veldig sensitiv på energi, og blir ofte usikker når jeg ikke vet hvor jeg har folk. 

34. Hva slags ringelyd har du på mobilen?

Jeg er en iPhone-elsker med en Blackberry-ringelyd. Samme som Frank Underwood har i House of Cards. Brukte en kveld på først å finne ut hvilken det var, så finne riktig lyd, eksportere denne til riktig filtype, importere den til iPhonen, og så ta den i bruk. Ja, jeg er ganske nerd.

35. Hva har du nærmest deg nå som er rødt?

En boks fra HAY som står på pulten min på kontoret.

36. Er du sosial?

Jeg beskrives nok som svært sosial, men har også et enormt behov for alenetid og kan bli introvert dersom jeg ikke får nok av det.

37. Sover du på en spesiell side?

Venstre side av sengen, og alltid med ett ben over dynen.

38. Kan du noen andre språk enn norsk?

Engelsk. Også later jeg som jeg kan fransk.

39. Kan du spille poker?

Ja. Om jeg er spesielt god vet jeg ikke, men jeg digger det!

40. Foretrekker du sko, sokker eller barføtt?

Sko ute, sokker inne. Jeg er faktisk ikke så glad i å gå barbeint, spesielt ikke i gress. Jeg er nok en skikkelig by-jente sånn sett.

41. Hvilket YouTube-klipp fikk deg til å le sist?

Ser ikke så ofte på YouTube, men ler mye av 9gag.





42. Hvor tror du at du befinner deg om 10 år?

I drømmehuset vårt i suburbia sammen med den lille familien min, og i en jobb jeg gleder meg til å dra til hver dag.

43. Hvor ferierer du helst?

Familien til Han Fine eier verdens flotteste sted i Italia. I bikini ved bassenget der ferierer jeg aller helst.

44. Når så du foreldrene dine sist?

Forrige søndag hos dem på middag og Fastelavensboller.

45. Hvilken film så du sist?

Jeg er en sucker for Disney og Pixar på late søndager. Så den siste filmen jeg så er faktisk Toy Story. Hadde den på i bakgrunnen mens jeg lekte med Oliver forrige helg.

46. Hvem har du vært sammen med i minst to timer idag?

Oliver & arniesays-teamet.

47. Hvor høy er du?

161 cm.

48. Hvem ringte deg sist?

Mamma.

49. Hva er ditt første minne?

Bamsen min Børsten, masse Barbie-dukker, en rosa ballkjole, og farmors rosa joggesko.

50. Hva er din største drøm?

Å være lykkelig. 





BLUE JEANS. WHITE SHIRT.

 

Jakten på den perfekte, blå jeansen kan vare en livstid. Jeg har imidlertid funnet min nå, i en alder av 28 år. Jeg skal ikke skryte på meg en altfor vanskelig jeans-fasong sånn i utgangspunktet, men det å finne en passform og vask med det lille ekstra er ikke enkelt.

Jeg har altså funnet min. Med det lille ekstra og hele opplegget. Den er fra Made in Heaven. Modellen heter Paris, noe som i tillegg passer meg helt perfekt. Paris har jo, som dere garantert vet by now, en helt spesiell plass i hjertet mitt. Det dere kanskje ikke visste er at jeg ikke hadde vært i Paris før jeg traff Han Fine. For 5,5 år siden. Vi hørte på Edith Piaf i den knøttlille leiligheten hans i Gamlebyen. Jeg sa noe om at fransk må være det peneste språket i verden. Han spurte om jeg hadde vært der. Jeg svarte nei. At jeg sparte den byen til noe helt spesielt. At det ikke var en by jeg bare ville dra til for å ha vært der. Jeg ville oppleve den sammen med en jeg brydde meg om. Han spurte om vi skulle dra.

Vi hadde bare datet i noen uker før vi dro. Til Paris. The city of lights. Byen som etter bare noen timer ble den vakreste byen jeg hadde sett. Med atmosfæren som ene og alene finnes der. En by hvor du kan spise "Pain au Chocolat" til frokost, mens du drikker altfor mye kaffe og tar en røyk samtidig i, uten dårlig samvittighet. Byen som oppfant den ujålete looken med jeans, en hvit skjorte og pumps. Gjerne med en vintage pelsjakke over skuldrene og med bustete hår som eneste tilbehør. Byen som ser fantastisk ut i all slags vær, til alle årstider, og til alle døgnets tider. Byen Han Fine tok meg med til. Bare noen uker etter at vi hadde begynt å date. Byen vi så soloppgangen i, fra Sacré-Coeur, den siste dagen vi var der - etter å ha døgna mens vi drakk vin, røkyket altfor mange sigaretter, så på sjakk og bestilte room-service. Byen jeg helst må besøke to ganger i året. Byen Han Fine og jeg aller helst reiser til når vi skal dra noe sted. Byen som er litt vår fordi den betyr så mye for oss begge to. Paris.

Etter å ha elsket hverandre, og Paris, i over 5,5 år fant jeg altså min nye favorittjeans. Blå med navnet Paris. For snart 7 måneder siden fikk vi en ny en å elske. Un petit garçon, hvis navn selvfølgelig kan uttales på fransk (hvis du adder en i). Oliver.

Tre bokstaver brodert for hånd på en blå jeans med navnet Paris.

CLO. Tre bokstaver hvor to av de tilhører de to som betyr aller, aller mest for meg.

...

 As many of you probably know by now, Paris is my absolut favourite city. When I found a jeans with that very name, by MiH, I took a trip down memory lane. 5,5 years ago I met the love of my life. Him and I went to Paris together after only a few weeks of dating. I had never been there before, but knew I would love it befor we even got on the plane. I was right. Ever since that, we've tried to visit The city of lights at least once a year. This year has been an exception. Naturally, since we got a brand new person to love into our lives almost seven months ago. Our little boy, Oliver. 

So when I found my new favourite jeans who's name is Paris, I decided to kind of dedicate it to my petite famille. Three letters. Hand monogrammed. CLO. 

 

hand monogrammed jeans form MiH jeans · shirt from Tom Wood · loafers form The Last Conspiracy

WEEKEND MOOD

Oliver tumler rundt i sengen sin. Igår ble han et halvt år gammel. Nå har han har lagt seg på magen, oppå tre bamser, mistet smokken, og etter å ha bygget et tårn av kosedyr med seg selv på toppen kommer han seg ikke rundt. Han ler når jeg bøyer meg over sengekanten hans og ler. Jeg flytter han over til Han Fine i sengen. Tar på meg tøfler og morgenkåpe. Tasser ned bratte trappetrinn i huset vårt. Skrur på vannkokeren og Nespresso-maskinen. Hører at vannet begynner å dampe og boble i vannkokeren. Jeg finner frem en flaske. Fyller flasken med 180 ml vann, seks strøkne skjeer med HIPP. Rister. Putter en kapsel i kaffemaskinen, Soyamelk i steameren. Tar ut av oppvaskmaskinen. Klokken er 0630 og alt går på autopilot. Oppe ligger Oliver og skravler med seg selv. Jeg bærer han ned. Han holder hardt rundt flasken sin mens han inntar dagens første måltid. Han får hikke. Det ler han av.

Etter at Oliver har spist og jeg har drukket kaffe mens han leker på teppet sitt, skrur vi på kaffemaskinen igjen. Putter oppi en ny kapsel. Oliver ser fascinert på strålen som treffer koppen og blir til kaffe. "Kaffe," sier jeg. "Det er au, du må ikke røre," fortsetter jeg. Som om han forstår hva jeg sier. Jeg holder den lille hånden hans i min så han ikke skal veive borti. Vi finner frem en presang pakket inn i grønt papir med små rever på. Det er Oliver's papir. Det han bruker når han gir bort gaver. Det er ikke farsdag før imorgen, men imorgen er Oliver og jeg hos mormor og morfar, så vi bestemmer oss for å overraske Han Fine med kaffe og gaver på sengen idag istedenfor.

"Oliver har valgt den ut selv! Han synes du er nerd." sier jeg når Han Fine pakker opp en bok. Norge etter 1814 et eller annet. Han Fine ler.

Det er lørdag. Klokken er ikke ni engang, og alt går vanligvis på autopilot. Men, idag jukser vi og feirer farsdag en dag før den egentlig er. Vi ser på den lille snøen som kom igår, følger med på at det bli lyst ute og er enige om at noen lørdager er skikkelig fine.

CONSEQUENCE

For over ett år siden sto jeg ute i regnet sammen med en fotograf, en modell, en makeup-artist, en filmskaper, en artist, en paraply og en koffert med styling. I løpet av ett år er det lett å glemme det som var, spesielt når det er så mye som skjer i løpet av det ene året. Det å stoppe opp og tenke over hvordan det ene fører til det andre, hvordan fortiden alltid har en forbindelse med det som kommer, og samtidig klare å være fornøyd med akkurat nå er vanskelig. Jeg sliter iallefall veldig med det, er nok en som liker å tenke ett skritt fremover, og en av dem som ikke er flink nok til å rose meg selv.

Igår, mens jeg egentlig satt og gjorde noe annet, tok jeg en trip down memory lane. Til regn i Oslo. En fotograf, en modell, en fotoshoot for intodust på en søndag. Og vet du hva? Jeg gav meg selv et klapp på skulderen. Ble stolt over hva vi fikk til, nostalgisk over alt som var, oppspilt over alt som kommer, takknemlig for alt jeg har lært. Nå går ferden videre, og jeg gleder meg til å kunne dele hvilken retning den går i med dere. Om ikke så lenge. Enn så lenge kjører jeg en reprise på det som var for over ett år siden. Jeg synes tross alt den er sykt passende på en innmari grå mandag.

Videography and editing: Ole Magnus Kinapel / kinapel.no

Music by: Sigurd Ese

Photographer: Are Sundnes

Model: Silje Gullowna

Styling: Celine Mee Storrvik

MUA/Hair: Maiken Bakken

BLOGGERS INN

I Oslo finnes det en hemmelighet. Den ligger på Vulkan. Inne på Scandic-hotellet. Hemmeligheten heter Bloggers Inn og er et hotellrom.

Når du ikke lenger bor i Oslo skal jeg love deg at nettopp slike hemmeligheter kommer svært godt med når du skal til Oslo for å blogge om bøker, opplevelser, antrekk og kjærlighet. Når du ikke lenger bor i Oslo, og er så og si allergisk mot shabby hoteller med vegg-til-vegg-tepper, er det beyond befriende at hemmeligheten på Vulkan finnes.

Jeg skrev noen ord om hva vi skulle. Han Fine og jeg. Fortalte om en boklansering. Om livet utenfor byen. Om savnet etter bare å være oss to bittelitt. Jeg skrev om hvorfor Han Fine, bloggen og jeg skulle til Oslo. Svaret var heldigvis positivt, og forrige fredag sjekket vi, som du kanskje vet, inn på Bloggers Inn Scandic Vulkan.

Rommet lå i 7.etasje med utsikt over Kuba-parken. Oslo brettet seg utover de store vindusflatene fra det lyse rommet. Ikke noe vegg-til-vegg-teppe. Ikke noe bråk. Ikke noe tull. Bare Oslo, Han Fine og jeg. Myke dyner, Mac'en i senga, fullt minnekort, ulest bok, god stemning og barnefri. Hotellfrokost, sol, varm kaffe & Oslo. Just perfect.

 

 

 

Hvis du også vil sjekke inn på Bloggers Inn klikker du bare her!

BLACK & WHITE

I Oslo var været grått uten at det var kaldt. Jeg kjørte inn til byen som fremdeles føles som min, parkerte i et parkeringshus ved Vulkan, tok med meg bag'en min og sjekket inn på Scandic Vulkan's Bloggers Inn. Oppe på rommet vrengte jeg av meg lag-på-lag med Cashmere og ull og la en tykk eyeliner mens jeg så ned på Kubaparken. Fikk noen sms'er, svarte på noen. Rakk ikke ta stilling til noen av halvveisavtalene mine. Tuslet inn til sentrum og fikk angst av folkemengden på Karl Johan. Følte meg plutselig som en turist i min egen by. Skuldrene mine ble dyttet fra side til side mens fuskepelsen min ble småvåt av duskregnet som plutselig kom.

Marie smiler når jeg kommer. Vi er allerede litt forsinket, men det gjør ikke noe. Etter å ha funnet igjen en glemt nøkkel, tatt en kaffe, knipsa noen outfit og skravla litt slang vi oss i en taxi. Forsinket og blide parkerer vi rett utenfor døren til Plah. Bytter avdeling fordi vi vil ha tapas istedenfor A la Carte. Smiler til servitøren med Rieslingen. Den er tørr og det er digg. Etter mat, etter vin, etter planlegging av Paris, etter å ha lettet på hjertet kaster vi oss inn i en taxi igjen. Freser ned til andre siden av byen. Cappelens Forslag. Youngstorget. Møter Han Fine. Møter andre venner. Møter hovedpersonen. Hans lansering vi er der for. Kompisen som har gir ut sin andre bok. Den står linet opp bak disken med hard typo og krappe bølger. Krø. Det kjøpes bøker og plakater. Drikkes vin. Øl. Spilles lange synth-sekvenser.

Kvelden rundes av på No.19. Oslos beste drinker. Jeg skifter sko. Drikker Midnight Sun. Går sammen med Han Fine gjennom byen, til hotellet vi skal bo på. Savner Oliver. Pakker meg inn i en kritthvit dyne mens jeg ser på gatelysene ved Kubaparken. Sovner og tenker at dette har vært en sykt fint dag.

leather pants & boots from Gestuz · top form H&M ·  rings from Tom Wood

Photo's: Marie <3 

11 SECRETS

Det går en liten bølge av dette om dagen, og siden jeg synes det er innmari moro å lese andres henneligheter prøver jeg meg like greit på noen selv. Ok, så er det kanskje ikke hemmeligheter, men iallefall en aldri så liten liste over trivielle ting du muligens ikke visste om undertegnede.

1. Hele meg går i opp og ned - på godt og vondt. Jeg er utadvent og introvert, care-face og sårbar, selvsikker og usikker, blid og sur, uovervinnelig og unnskyld-at-jeg-er-til, sta og medgjørlig. I tillegg er jeg ufattelig værsyk. Alt om hverandre og hele tiden.

2. Jeg fungerer ikke uten Cola Zero og gruer meg til Oliver blir så stor at jeg ikke åpenlyst kan drikke det foran han uten at han biter seg merke i det. Da må jeg på rehab - det funker jo ikke å skulle lære han til å drikke kjipt vann når mamma bøtter nedpå med svarte bobler...

3. Praksis er min læremetode. Jeg er svært rastløs, klarer ikke pugge meg til ting og er så og si tallblind. Matte finnes bare ikke logisk for meg. Da jeg gikk på barneskolen fikk jeg en Polkagris for hvert mattestykke jeg klarte når jeg gjorde lekser. Det var på det nivået, og har vel egentlig ikke blitt noe bedre nå.

4. Som liten gråt jeg hver gang jeg skulle hjem fra farmoren min fordi jeg var redd for at jeg aldri skulle få se henne igjen. Nå som hun ikke er her lenger skjønner jeg hvorfor jeg var redd for at hun skulle bli borte...

5. Jeg skriver en bok som mest sannsynlig aldri kommer til å bli en bok.

6. Noe av det verste jeg vet er å måtte å på offentlige toaletter. Jeg får helt noia av tanken på at folk venter i kø utenfor.

7. Julen er noe av det fineste jeg vet. Jeg kan lett begynne å gråte når den første snøen faller eller når jeg hører en fin julesang. Jeg begynner å gleder meg til jul når høsten kommer for alvor, og kan bruke mange timer på å finne riktig juletre. Edelgran pyntet med verdens fineste pynt jeg har arvet av farmor.

8. Det skumleste og fineste jeg har opplevd er å elske noen ubetinget. Det går ikke én dag uten at jeg er livredd for at noe skal skje med enten Oliver, Han Fine, familien eller vennene mine.

9. Alt Bret Easton Ellis og Paul Auster skriver sluker jeg. Gjerne med Trentemøller på øret ved bassengkanten i Italia.

10. Paris er den vakreste byen jeg vet om, og jeg kan være deppa i flere dager etter å ha kommet hjem derfra. Første gang jeg var der var sammen med Han Fine etter at vi bare hadde vært sammen i noen uker. Vi har reist dit minimum 1 gang i året siden den gang.

11. Du ser meg omtrent aldri i noe annet enn kosebukse og en myk genser når jeg er hjemme. Det å skulle se en film i sofakroken iført jeans er helt utenkelig for meg.

TO CPH AND BACK AGAIN.

Var borte i litt over ett døgn, men på turen hjem føltes det som så mye lenger. Kanskje fordi de siste 24 timene var så syke, kanskje fordi jeg savnet den lille familien jeg visste ventet på den andre siden av en 1 times flytur.

Våknet iallefall, uthvilt og høy på gårsdagens opplevelser, på hotellrommet. Flippet gjennom noen magasiner, blogget og googlet butikkadresser jeg ville besøke når jeg først var i København. Tok en varm dusj, kledde på meg, pakket, spiste frokost med Line, gikk opp på rommet, pakket ferdig, vandret ut i gatene og nøt noen timer i mitt eget selskap. Kjøpte to vinyler.

Ventetiden på flyplassen føltes lang. Magasiner og kaffe ble kjøpt. Instagram ble sjekket med dyr 3G. Kofferten ble sjekket inn - litt tyngre enn på torsdag. Flyet lettet og turbulensen ristet mens skyene pakket oss inn. Magasiner ble lest. Drømmekjøp klistret til netthinnen. Vil ha, vil ha, vil ha. Skyene forsvant under oss. Alt ble blått. Kaffen min var tom før vi landet. Taxifree'en på Gardermoen føltes som et supermarked på speed. En elektronisk stemme henviste meg til kasse nummer 7. Jeg fant ikke boradingkortet mitt. Ble stressa. Den elektroniske stemmen fortsatte å ramse opp numre til ivrige nordmenn på vei hjem fra Chartertur. Jeg ville bare hjem.

Lette etter bilen min i 15 minutter på parkeringsfelt P4. Fant den idet gnagsåret fra igår gikk fra vannblemme til åpent sår. Kjørte hjem mens jeg snakket med Vik på telefonen. Det var mørkt og jeg bremset hver gang jeg trodde jeg så en elg. Det var ingen elg. Bare vinden som blåste i svarte trær.

Hjemme. Han Fine lager spareribs og coleslaw mens jeg legger meg inntil Oliver som sover i sengen vår. Maten er klar. Vi ser på gamle episoder av House of Cards. Innser at jeg har glemt halvparten og blir gira på å se hele på nytt. Oliver våkner. Jeg løper opp. Smiler. Han smiler tilbake. Løfter armene opp mot meg. Jeg plukker han opp. Han ler. Jeg ler. Legger han ned igjen. Legger meg ved siden av. Han strekker hele kroppen sin. Vrir hodet sitt bakover så det blir most inn i en pute. Jeg flytter litt på puta så han får puste fritt. Så sovner han. Jeg snuser han på kinnet før jeg går ned til Han Fine og forsvinner inn i Underwood's verden.

Herlighet, for et døgn det har vært. Og herlighet, det er deilig å være hjemme igjen!

 

SNEAK PEEK

Før jeg ble mamma har jeg alltid tenkt at det er viktig å ikke miste seg selv når det først skjer. Jeg bestemte meg tidlig for at barn er noe jeg ønsket meg, men har alltid hatt en visjon om å klare å kombinere mammarollen med Celine. Nå, snart 5 måneder etter at jeg ble mamma, står jeg fast ved det - så godt det lar seg gjøre. Det er merkelig. Hver gang jeg er sammen med Oliver føler jeg meg klar til f.eks å skulle reise bort fra han i 1 døgn. Han er så trygg og blid og omgjengelig. Nå, to dager før jeg faktisk skal reise bort i 1 døgn, kjenner jeg allerede på et savn jeg ikke trodde skulle være mulig. Jeg klemmer litt ekstra på han hver gang jeg bærer han, smiler og ler litt ekstra sammen med han når han får mat, ligger litt ekstra tett inntil han mens han tar en lur på dagtid. Det viser seg altså å være vanskeligere enn jeg trodde å kombinere. Mamma og Celine. For jeg er plutselig begge deler. Den ene delen som bare vil være sammen med han, og den andre delen som gleder seg enormt til å reise bort, bare være meg selv alene - og kle meg opp i verdens fineste kvaliteter uten å være redd for å bli sikla på.

På torsdag stikker jeg til København. Som finalist i Zalando Nordic Bloggers Award i kategorien "Best Newcomer". 100% Celine. 100% alene. Oliver blir igjen hjemme sammen med Han Fine. Han gleder seg. Bestemmer meg derfor herved for at jeg gleder meg, jeg også. Gleder meg til å være bare meg. Gleder meg til å være med på prisutdeling og middag. Gleder meg til å få ha på meg norsk design i Danmark. Gleder meg til å være sykt stolt over det!

 

 

 

Er så heldig at jeg har fått låne med meg en all black, totalt nydelig sak fra Tom Wood til reisen. Her er en sniktitt. Jeg gleder meg til å vise dere the whole thing!

CONTROL.

Igår kveld satt Han Fine og jeg i hver vår del av stuen. Jeg klippet ut elefanter til dåpen med Twin Peaks på Mac'en og dagens tredje kaffe på bordet.

"På fredag, etter at jeg har vært i Oslo, skal jeg pynte et av bordene til dåpen," sa jeg til Han Fine mens han var på vei mot kjøkkenet. "Som en slags mal!"

Han Fine så på meg. Jeg merker at han syntes jeg var litt gal og litt søt. "Gjør det du, skatt. Det blir sikkert kjempefint!" svarte han.

Confession time. Jeg er en skikkelig kontrollfreak. Noe av det verste jeg vet er å føle at tiden ikke strekker til. Så denne uken har jeg sett meg nødt til å pick my battles. Le blog kommer dessverre litt i skyggen av elefantklipping og planlegging. Det beklager jeg, men det er ikke min skyld. Døgnet har tross alt bare 24 timer.

PREPARATIONS.

Det ligger en nesten gjennomsiktig tåke over vannet rett utenfor huset vårt. Klokka er sju og Oliver får grøt til frokost. Vi triller tur mens tåka letter og solen titter frem. Oliver er høstkledd i 2 stk nye, litt for store, UGG's han har fått i gave. Det er onsdag, hvilket betyr at halve uken allerede har flydd avsted. På søndag er det dåp. Vi prøver å gjøre litt hver dag så Oliver, og vi, ikke skal bli stresset av alle gjøremålene. Det funker. 36 folk. Oliver's nærmeste. Familie og faddere. Invitasjoner er sendt ut og besvart. 48 makroner fra Pascal er bestilt. Dåpskake skal plukkes opp på fredag. Pomponger i 3 forskjellige farger ligger på gulvet og venter på å bli hengt opp. 6 miniatyrer av Eames' Elephant er klippet ut og satt sammen. Minst 12 til skal lages. Det nyinnkjøpte servise vårt fra Rosendahl testes med digg høstmat mens vi ser 10 episoder av Band of Brothers under hvert vårt Dot-pledd fra HAY.

 

 

 

Følg meg på Instagram for flere oppdateringer!

PALE BLUE

Fredag. For meg er det som en hvilken som helst annen dag, bortsett fra at jeg er himla støl etter gårsdagens treningsøkt. Fredag. Han Fine kommer hjem. Han klipper gresset mens Oliver og jeg ser en halv episode av Drømmehagen. Det er nok ikke så altfor mye han får ut av det, men han hyler av glede hver gang han ser et romskip eller noe sånt med masse blinkende lys og forskjellige farger. Når Han Fine er ferdig med å klippe gresset kommer han inn og sier at skiftet mitt er over. Jeg går på butikken. Taco. Fredag. Vi får besøk. Leker litt med Oliver.

"Vil du legge eller lage mat?" spør jeg Han Fine

"Legge," svarer Han Fine.

Så går de inn på badet. Vasker av dagen og skifter til pysj. Gir nattakos til alle. Han Fine holder hånden hans opp så han vinker.

"Natta skatt," sier jeg.

Så lager jeg Taco sammen med besøket. Dekker bord mens Oliver sovner. Han Fine kommer ned. Maten er klar. Vi spiser. Det går ikke på skift lenger. Vi er i samme rom, gjør det samme samtidig og samtalen dreier seg plutselig om noe annet enn logistikk og baby. Det er fint.

Oppe på rommet ligger en liten gutt og sover. Han har lagt seg for kvelden og avløst både Han Fine og meg fra dagens babyskift. Jeg går opp for å hente en genser. Legger meg inntil han og snuser han på kinnet. Nede hører jeg Han Fine og gjestene våre kose seg med en øl og Call of Duty. Jeg kryper tettere inntil Oliver, snuser litt mer på han, hvisker at jeg er glad i han og har nesten egentlig mest lyst til å bare bli liggende akkurat sånn.

Det er fint.

 

 

 

 

 

· sweater from Cathrine Hammel 

JUST ANOTHER DAY.

Dagtid, torsdag: Vi har ikke varmtvann i huset, så jeg tar en "french shower" før jeg hopper inn i dagens klær. Jeg sporter min splitter nye, og snart ihjel-bloggede, strikk fra Saint Laurent, og er dritfornøyd. Jeg gir Han Fine og Oliver et kyss på kinnet og tripper over grusen. Jeg skal til Oslo for å kjøpe noen interiørskatter. Bilen min starter ikke. Den bare står der. Batteriet er flatt. Må låne en annen bil. Kjører til Oslo mens jeg hører på nyheter og musikk om hverandre. Irriterer meg over en dame som kjører i 50 uansett om det er 30 eller 80-sone. Parkerer på House of Oslo. Strener inn på Illums. Er dritgira. Kjøper det jeg skal. Går ut igjen. Finner ikke "brekket" på den lånte bilen. Blir stående som en idiot i parkeringshuset før jeg endelig finner ut av det og kommer meg på veien igjen. Kjører til Skøyen for å spise lunsj med Vik. Skravler og innser hvor mye jeg har savnet henne mens vi var på ferie. Sender melding til Han Fine på Facebook - telefonen hans er ødelagt. Skriver at jeg er på vei hjem og at jeg kan lage middag.

-

Kveldstid, torsdag: Han Fine sier hadet. Vi rakk ikke middag før han måtte dra i et møte. Oliver spiser før vi går ned på butikken for å handle inn mat jeg skal lage til Han Fine kommer tilbake igjen. Hjemme igjen leker Oliver på teppet sitt. Jeg begynner på et blogginnlegg men blir stoppet av Oliver som vil opp. Jeg løfter han og vi går inn på badet. Begynner leggerutiner. Han spiser litt igjen når pysjen er på. Oppe på soverommet legger jeg meg ved siden av han i sengen vår. Klokken er 1845. Han smiler og gnir seg i øynene. Jeg bestemmer meg for at han kan få sovne i sengen vår og at jeg heller kan løfte han over i hans egen etterpå. Jeg våkner av at Han Fine stryker meg på kinnet. Forvirret setter jeg meg opp. Oliver sover ved siden av meg. Faen, sier jeg. Han Fine ler.

-

Natt, torsdag: Gjør alt jeg ikke rakk. Varmtvannet er tilbake. Jeg dusjer. Bloggen er oppe igjen etter en liten kræsj. Jeg blogger. Torsdag ble plutselig fredag, og fredag er en ny dag.

 

 

 

sweater from Saint Laurent  · jeans from Acne  · sneakers from Adidas (Stan Smith)  · bag from Céline  · rings from Tom Wood  · ear piece from Lola's Love · hat from Lindex  

Photo's by Viktoria

OPPSUMMERING

Født 6.januar 1986. Begynte 1 år, eller - egentlig 6 dager, for tidelig på skolen. Oppdaget at jeg elsket å trykke på knapper og tastaturer før den tid. Ville bli butikkdame da jeg ble stor så jeg kunne trykke på knappene på kassaapparatet hele dagen. Var kresen på mat i barnehagen og nektet å sove på dagtid. Døpte bamsen min for Børsten. Han sov i sengen min helt frem til vi fikk Oliver, nå sover han i sengen hans. Var en skikkelig farmorjente og gråt hver gang vi måtte dra fra henne. Bodde på østkanten i Oslo, men gikk på videregående på vestkanten. Begynte å jobbe i butikk som 16 eller 17-åring - husker ikke helt. Bestemte meg for å flytte ut hjemmefra som 18-åring, etter russetid og en klassisk fylletur til Kreta. Stakk til Bergen og regnet bort hjerneceller og lommepenger. Innså at jeg var en Oslojente til beinet og dro hjem igjen etter 1 år. Solgte denim og gikk i baggy Levi's-jeans på Carlings på heltid. Fikk slengt opptaksprøven til Westerdals foran meg av pappa som mente jeg måtte bli voksen. Søkte, kom inn, skrev, ble ikke voksen. Mindre kresen på mat fra nå av, fant ut at det ble for dumt. Jobbet her og der og for meg selv. Møtte Han Fine. Ble forelska på ordentlig og i den virkelige verden. Jobbet mer. Oppdaget Instagram og ble hekta. Oppdaget at jeg var gravid - dritredd og dritglad samtidig. Flyttet ut av Oslo og ble overrasket over hvor digg jeg synes det er.

Og så videre. Det startet i 1986 og er en ongoing greie. Livet mitt, altså.

 

 

sweater from Les Deux · shorts from American Apparel · sunnies from RayBan

CIAO!

Folk i den lille byen er gamle. De sitter med hårruller under rutete tørkler, kjører Fiat Panda og stirrer så øynene detter ut når vi freser forbi i en overpriset leiebil. Huset til Han Fine ligger inngjæret litt utenfor den lille byen. En smijernsport som beveger seg i elektronisk sneglefart skiller oss fra resten av verden. Innenfor står det trær fra hele verden. Lyden av gresshopper er konstant. Hundene til naboen glefser, vi kan ikke se dem, men jeg tror de er mindre pene og iallefall ikke spesielt hyggelige dyr. Under et teppe av druer står det tungt steinbord jeg lurer på hvordan ble fraktet hit. Oppi bassenget har vi slengt badedyr og flytemadrasser. Det ligner på et barnebasseng på Gran Canaria. Vi spiser god og usunn mat. Drikker drinker. Soler oss. Han Fine og jeg bytter på å sitte i skyggen med Oliver. Jeg leser James Frey og hører på det nyeste albumet til Banks. Kjører en tur ned på togstasjonen for å hente noen nye gjester. Kjøper en Cappuccino til under 2 euro. Vi triller Oliver rundt i vognen sin eller bærer han i bæresele. Han er varm, men fornøyd. Akkurat som oss.

Druehagen ved huset til Han Fine er himmelsk og blir brukt til middag og sene kvelder //  Hjemmelaget Gnocchi // Deilig forrett hos Casa Remi ved Bolsenasjøen, et lite Bed & Breakfast drevet av to nordmenn // Verdens beste gutt // Bugaboo Buffalo is the shit - ingen vogn over eller ved siden av. Her på trilletur i Orvieto // James Frey's Bright shiny morning ved bassengkanten // kaffe, sommer-makeup og favorittveska // Bæreselen fra Stokke er redningen på flyplasser og raske butikkturer // Casa Remi // Krøller i solen // Drinken heter Midnight sun og er fortreffelig!

Følg meg på Instagram for daglige firkanter!

3 MÅNEDER

Til tross for litt casual babyspam har jeg frem til nå valgt å ikke dele så mange av mine tanker rundt det å bli mamma her på bloggen. Om det er fordi jeg synes det er for personlig eller er redd for at det kan være uinteressant for dere, vet jeg ikke. Det eneste jeg vet er at jeg trengte tid til å lande og fordøye alt først. Nå er jeg klar til å dele og poste det som blir mitt kanskje mest personlige innlegg til nå. Jeg håper dere synes det er ok.

"Ting kommer aldri til å bli det samme igjen," sa folk. "Alt forandrer seg og det går ikke an å forklare det." Så klisjé, tenkte jeg. Da.

Idag er det 3 måneder siden Han Fine og jeg fikk møte Oliver Johannes for første gang, etter en fødsel som varte i over 22 timer. Han kom 14 dager på overtid. Før jeg fødte sa en venninne at jeg egentlig burde glede meg til fødselen. Jeg ristet bestemt på hodet og sa jeg aldri hadde gruet meg mer til noe i hele mitt liv. Det er fremdeles sant. Det er først nå jeg klarer å se for meg at jeg kanskje en dag skal klare å gjøre det igjen. For 3 måneder siden gikk jeg gjennom det verste og fineste døgnet i mitt liv. For, ja, det gjorde sykt vondt. Så vondt at jeg fremdeles kan føle smertene og få frysninger hvis jeg tenker på dem. Det jeg ikke visste, og som jeg ble veldig overrasket over, er hvor trygt og fint det døgnet for 3 måneder siden skulle bli. Ikke bare følte jeg meg som Superwoman når det hele var over, jeg kjente også på en enorm tilknytning til Han Fine jeg ikke har merket før. Det var oss (og jordmødre og sykepleiere og leger) mot resten av verden. Ingenting annet eksisterte.

De neste dagene forsvant inn i en merkelig tilværelse. Oliver måtte tilbringe sykehusoppholdet sitt på intensivavdelingen, noe som førte til at vi ikke var sammen hele tiden slik en vanligvis er. Jeg fikk ikke dreisen på ammingen og lurte på når denne "morsfølelsen" alle snakket om skulle kicke inn. For meg tok det nemlig noen dager, kanskje uker, før den satt seg ordentlig. Å plutselig bli mamma føltes overveldende for meg. Det er ikke det at jeg ikke var glad, men dårlig samvittighet rev i meg konstant. Jeg var redd for å ikke bli like glad i han som jeg burde. Bet negler hvis jeg sov en time ekstra mens han ble tatt vare på av sykesøstrene på intensivavdelingen. Fikk hodepine av ikke å få til ammingen. For å amme skal man jo, sies det. Kroppen min føltes mørbanket og sliten. Jeg så ned på muffintop-magen min og lurte på når den skulle forsvinne, for så å få dårlig samvittighet igjen for å tenke på vekten min i en situasjon som dette. Som nybakt mamma skal du jo kun være fokusert på barnet ditt.

Det var ikke før vi hadde kommet hjem at ting så smått begynte å falle på plass. Ok, så tok det også litt tid. Jeg følte meg både maktesløs og redd de første ukene, spesielt når Han Fine begynte på jobb igjen og jeg ble sittende igjen hjemme med en klump som ikke overlever uten meg. Den altoppslukende magien jeg hadde hørt om følte jeg ikke. Jeg var livredd. Gråt og sa til Han Fine at jeg var redd for at jeg ikke kom til å bli en bra nok mamma. Ammingen begynte å ta seg opp - nå ville han helst ha mat 1 gang i timen. Det fikk han. Helsesøster sa at dette ville stabilisere seg. Det gjorde det ikke. Etter utallige turer hvor vi måtte stoppe etter bare 20 minutter fordi han ble bråsulten og skrek til han omtrent ble blå, avgjorde saken. Oliver begynte å få flaske i tillegg til morsmelk. Ting ble umiddelbart lettere for hele familien. Ikke bare ble han faktisk ordentlig mett i mer enn 1 time av gangen, jeg fikk plutselig også litt pusterom, noe jeg selvfølgelig fikk dårlig samvittighet over. Jeg leste om ulempene med "flaskebarn" overalt. De ble tjukkere, oftere syke, kunne få mangel på nærhet og så videre. Jo mer morsmelkerstatning han fikk, dess mer stresset ble jeg. Jeg ville jo ikke være en dårlig mor. Etter 2 måneder forandret det seg. I takt med at kroppen min begynte å gå tilbake til sitt normale vokste selvtilliten min som mamma. Jeg innså at hele familien er mer harmonisk når Oliver får flaske. Jeg hadde ikke nok melk, og han klarte ikke få i seg det lille jeg hadde. Stresset over å feile ble byttet ut med en avgjørelse. Beslutningen ble tatt. Jeg sluttet å amme. Det føltes fantastisk å ta et valg istedenfor å la fremmede ta det for meg. En kan ikke gjøre alle til lags. Jeg valgte oss. Familien min og meg selv.

Idag er Oliver 3 måneder gammel. Han er over 60 cm og har fremdeles masse hår. Han smiler, er oppvakt og veldig nysgjerrig. Oliver gråter bare hvis det er noe. Han er rolig og trygg. Han sover i sin egen seng, og våkner kun én gang om natten. For noen dager siden fortalte jeg til Han Fine at jeg aldri har vært så glad i noen som det jeg er i Oliver. Jeg lo av at jeg for 3 måneder siden var redd for at jeg ikke ville bli så glad i barnet mitt som andre. Det har jeg fremdeles dårlig samvittighet for, dog uten grunn. For det tar tid å bli kjent med et nytt menneske. Det er sant som folk sier, at alt forandrer seg. Det var bare ingen som sa at det, i tillegg til å være så utrolig fantastisk, også kunne være så innmari vanskelig.

"Jeg var aldri i tvil om at du kom til å elske Oliver mer enn alt annet," svarte Han Fine da jeg spurte om han husker den kvelden jeg fortvilet lurte på hvorfor jeg ikke følte det jeg har hørt en mamma skal føle. "Du er verdens beste mamma!" sa han og rakk meg den smilende sønnen min på 3 måneder.

RHAPSODY

Oliver får ikke sove. Han vrir seg. Beveger hodet raskt fra side til side. Spytter ut smokken. Gnir seg i øynene. Jeg sender en melding til Han Fine. Spør hvilket tog han kommer med. Litt over ni, svarer han. Pysjen til Oliver er på. Han ser på meg med trøtte øyne. Gnir mer i dem mens han lager små klynkelyder. Jeg løfter han opp. Ser han inn i øynene. Vi kjenner hverandre nå. Han smiler. Dytter hodet sitt inn i armkroken min mens jeg bærer han. Putter han ned i vognen og begynner å trille. Vi triller mens solen forsvinner bak høye trær. Det blåser uten at det er kaldt. Oliver strekker seg. Smokken er på plass. Han spytter den ikke ut. Så sovner han. Vi triller opp til stasjonen. Er der litt over ni. Toget til Han Fine er noen minutter forsinket. Vi triller rundt og rundt i rundkjøringen. Oliver sover. Toget kommer. Han Fine kommer mot oss i stripete skjorte med oppbrettede armer. Jeg ser ned på Oliver. Han sover fremeldes. Det kribler i magen. Det eneste jeg klarer å tenke på er hvor utrolig lykkelig jeg er akkurat nå.

 

kaftan from Lindex · sandals from Birkenstock · sunnies from RayBan · bag from Saint Laurent · ear pieces from Lola's Love · rings from Tom Wood

VINYL

"Noe av det beste med å bo i hus er at vi kan spille så høyt vi vil!" konstanterte jeg mens vi pakket opp to pappesker med nytt anlegg.

Han Fine nikker og er enig. Han fikk anlegget til bursdagen sin. Vinylspilleren har vi fått tidligere. Nå har Han Fine kjøpt inn overgang og forsterker. Vi kobler opp alt sammen.

"Hvilken vil du høre på først?" spør han.

"Du kan velge," svarer jeg. "Det er din bursdagsgave!"

Han Fine kikker gjennom fire plater han fikk av Oliver. Snur på dem. Forteller meg trivia om Dylan's glakristne detour på 70-tallet og at han pleier å høre på Lord sitt album i bilen. Han sier han liker min musikk, også. Jeg drikker kaffe. Oliver plundrer på teppet sitt - han studerer armene sine. Han Fine har funnet ut hva han vil høre på. Han vet at jeg også digger låta han skal spille.

"Vet du hvor mye ABC måtte punge ut for å bruke Tomorrow never knows i Mad Men, eller?" spør han, og svarer selv før jeg rekker å gjette.

"250 000 dollar!"

Ps: Låta vi snakker om er selvfølgelig en Beatles-sang fra albumet Revolver. I følge ABC selv er det første gang Beatles blir brukt i en TV-serie. Jeg digget det.

BARNESINN.

Denne uken og helgen har handlet om fødselsdager. Tre av menneskene som betyr mest for meg har fylt år - først gudsønnen, så bestevenninnen, så kjæresten. Bursdagsmaratonet startet på Arakataka torsdag kveld, ble fulgt opp av klassisk barnebursdag i parken på lørdag og avsluttet hjemme på terrassen idag.

Lørdagen ble altså tilbrakt i parken. Blant blå ballonger og jungelens dyr lå Han Fine og min sin lille skatt på 2 måneder mens gudsønnen, bestevenninnen og andre barnslige sjeler smilte bredt og fikk i seg altfor mye sukker...

TBT SUNDAY

For sånn cirka akkurat ett år siden fløy jeg rundt i Oslo sammen med gode venner. Jeg forsvant inn i feriemodus i Italia, klippet håret til over skulderen kort og brukte solbriller så ofte jeg kunne. Jeg hadde ingen anelse om at jeg skulle bli mamma til verdens fineste lille skapning eller at Han Fine og jeg skulle flytte fra Oslo. Heller ikke at tiden skulle gå så fort som den har gjort. Nå, ett år senere sitter jeg her og ser utover Harestuvannet mens Oliver sover på brystet til Han Fine. Håret har vokst seg lenger, men jeg vurderer igjen å klippe det til over skulderen kort. Jeg har på meg den samme toppen som i fjor, og solbriller bruker jeg fremdeles så ofte jeg bare kan. Herregud, så utrolig mye og ekstremt lite som kan skje i løpet av ett år...

SURPRISE IN A YELLOW BOX

Dere som er mammaer og pappaer vet hvor enormt viktig det er å ta vare på forholdet etter at barnet er født. Forelskelse og romantiske vinkvelder blir plutselig byttet ut med bleier og spising på skift. Det som tidligere var spooning er erstattet med byssing og flere bleier. Ja, det er lett å glemme hverandre midt oppi det nye livet med et altoppslukende lite vesen. Før var jeg Celine. Nå er jeg mamma. Dere kan jo derfor gjette hvor glad, rørt og forelska på nytt jeg ble i Han Fine da han la denne gule esken på spisebordet vårt igår kveld. Som et tegn på at han så absolutt ikke har glemt meg som Celine. Heller tvert imot - han støtter og oppfordrer meg alltid til å pleie individet meg, i tillegg til hver dag å si at jeg er verdens beste mamma... Det ene utelukker ikke det andre, og det nettopp derfor Han Fine er verdens beste kjæreste. Og pappa.

LITEN BÅT, VOL.2

Ok, dere husker båt-cravingen min fra petit Bateau? Mens jeg satt og laget akkurat det innlegget tikket det inn en Snap fra Mariei ført en t-skjorte med samme motiv.

Noen kvelder senere sitter Marie på jobb. Jeg har baby-fri og er på Universal-festen. Marie har verken Cola eller sukker, så jeg bestemmer meg for å overraske henne på kontoret med begge deler. Jeg sitter og ser på venninnen min mens hun steamer den nye kleskolleksjonen til Tom Wood. (Mer om den senere, by the way - den er forbanna rå!) Vi spiser hvit sjokolade med bringebærbiter og får en etterlengtet venninneprat før jeg kjører henne hjem.

"Bli med inn en tur," sier Marie.

Inne hos Marie får jeg bamseklemmer av både mannen hennes, Christian, og hunden deres Kokos. Marie forsvinner i noen sekunder før hun kommer ut igjen med et grått tøystykke i hendene. Det er t-skjorten fra Petit Bateau.

"Værsågod," sier hun og rekker meg t-skjorta med båt på.

"Kødder du?" nesten skriker jeg.

Hun kødder ikke. Hun sier at hun hadde en ekstra og at hun tenkte jeg fortjente den. Det varmeste og sterkeste mennesket jeg kjenner smiler sånn som bare hun kan. Med smilehull og hele pakka. Jeg smiler tilbake. Med smilehull og hele pakka.

tee from Petit Bateau · boyfriend jeans from Acne · loafers from H&M 

Photo's: Marie

LITEN BÅT

Er det én ting jeg har lett etter denne sesongen er det den perfekte collegegenseren. Den som passer like godt til en avklippet 501 som til en high-waisted silkebukse og stråhatt. Og gjett hva? Vi har en vinner. Seilbåtgenseren kommer fra franske Petit Bateau - en storfavoritt hos både mor og sønn i dette huset. I skikkelig nostalgisk retrostil trekker den meg tilbake til barndomsår ombord i en båt med navn Vaxine, og til somre jeg kun husker som solfylte selvom det sikkert regnet mesteparten av tiden...

Dere vet kanskje ikke dette, men jeg er et skikkelig båtmenneske. Familien har hatt båt så lenge jeg kan huske, og som liten ble hver eneste sommer tilbrakt langs Oslofjorden og Bohuslän - fra Oslo til Göteborg. Båtsommer for meg er en jolle vi som små døpte Pheebs. Det er å kakke krabbeklør mot svaberg, pappa i seilersko fra Sebago, tau som ble bundet i dobbel halvstikk, indrefilét på en gassgrill som ble festet på badeplattformen, en stabel med bøker ved siden av mamma, nattbading i morild, brennmaneter i fleng langs skroget, akkurat passe søte moreller på dekk, værfast i tordenvær, vindstille morgenstunder og hvite-og blåstripete gensere under Helly Hansen-jakker.

Det er en stund siden jeg har feriert på denne måten, men i år planlegger Han Fine og jeg å introdusere Oliver for sjølivet. I juli stikker vi til Marstrand for å henge med de to som sørget for at barndommen min lukter saltvann - mamma og pappa.

 

HJEMMEDETALJER

Han Fine og jeg spleiser på en bok fylt med Art Deco-posters. Det er helg og hagen vår fylles av bestevenner, barnelatter og grillmat. Sola steker mot altfor bleke legger, og jeg rekker omsider å bla igjennom magasinene jeg kjøpte for noen dager siden. Jeg baker en crumble-pai med epler som vi sluker sammen med vaniljeis og jordbær. Så kommer tordenværet. Hortensiaen vår blir vannet. Putene må legges under tak. Gresset lukter regn og luften renses. Myggen stikker, Oliver er trøtt og gråter. Han Fine legger han inntil brystet sitt mens vi ser Frankrike vinne over Honduras. Oliver sovner. Han Fine og jeg spiser kakerester, snakker om uken som kommer og konstanterer at dette har vært en nydelig dag. 

Håper dere har hatt en minst like fin helg som meg!

HVERDAG

Mini og jeg har såvidt begynt å danne oss små, felles rutiner. Vi liker for eksempel å høre på radio på badet mens han sitter i vippestol og jeg dusjer med døren åpen så han ikke skal bli for varm. Når det er tid for formiddagslur gjøres det best godt plassert på brystet mitt mens jeg ser på trashy daytime-TV. Når klokka begynner å nærme seg sent på ettermiddagen strekker vi begge på ørene for å høre om skoene til Han Fine knaser i grusen utenfor. Vi gleder oss alltid til han kommer hjem til oss. Når vi går tur sovner han helst til lyden av stemmen min - enten når jeg snakker i telefon med noen jeg omsider får ringt opp igjen, eller gjennom tapre forsøk på å huske barnesangene jeg egentlig forlengst har glemt. Det blir mest nynning, men det synes han er greit. Når vi triller i byen unner han meg både takeaway-kaffe og butikktitting. Det vet han nemlig at jeg elsker. Når vi kjører bil skal vi helst kjøre fortest mulig. Rødt lys er det kjedeligste som finnes. Vi er utålmodige begge to. Veldig utålmodige. Det er aldri tid til å vente på at neglelakken skal tørke ordentlig eller rom for at jeg kan gjøre meg ferdig med det jeg holder på med når han er sulten. Da skal vi forte oss.

Mini og jeg har begynt å danne oss små, felles rutiner. Og akkurat nå holder jeg på med noe mens han er sulten. Da må jeg forte meg.

Følg meg på Instagram for flere hverdagsøyeblikk (@intodust_celine)

SILK & DUNGAREES

Sola breier seg over parkene i Oslo. I Birkelunden ligger folk tettpakket og lettkledd, som sardiner på boks. Jeg ruller ned vinduet på bilen og lukter på sommerværet mens jeg venter på grønt lys. Jeg er alene i Oslo, uten Oliver, for første gang siden han ble født. Jeg spiser lunsj på Delicatessen sammen med Michelle fra smykkemerket We The Hatters. Vi snakker om kulturforskjellene mellom Oslo og LA. Froyo's og feriedager. Jeg møter Vik. Vi snapper noen bilder før jeg setter meg i bilen igjen. Skrur opp volumet. Hører på Sia og Drake mens jeg kjører hjem til familien min. Gleder meg vilt til å komme frem, for til tross for at jeg har fått 3 Snapchat-bilder, 1 video og minst 5 sms'er savner jeg dem. Skikkelig.

 

dungarees from Mango · tee from A.O.CMS · scarf from Hermés (a gift from my love after giving birth) · sunnies from RayBan · sandals from Birkenstock · necklace from We The Hatters (with Oliver's name and birth stone on it) ·  bag from Céline

Photo's: Viktoria <3

COMEBACK

Og DA var jeg tilbake. Måtte bare få han her ut til verden. Måtte bare tilbringe noen så og si Internettløse dager sammen med han her og Han Fine. Måtte bare bli vant til ikke å sove, ikke å bevege meg akkurat dit jeg vil akkurat når jeg vil. Måtte bare bli mamma. 

Den 7.mai kl.10.31 kom han. 14 dager på overtid. Etter en fødsel som varte i over 20 timer. Nå, 12 dager senere blir vi fremdeles kjent. Og mens vi blir kjent blir jeg sakte men sikkert meg selv igjen, pluss én. 

STATIONARY OBSESSED

Det var for en stund tilbake siden at jeg leste om dem i en notis i et eller annet magasin. 200 år siden grunnloven ble skrevet. Notatbøker med historisk sus. En slags norsk variant av Moleskine. Basert på arven fra den norske uavhengighetserklæringen. BIEK. Snodig navn, tenkte jeg.

Etter en runde på Google gav det mening. Grunnloven ble nemlig skrevet på papir fra Bentse Brug i Christiania med vannmerket "BIEK", og det er nettopp dette som er inspirasjon og utgangspunkt for det som kan sammenlignes med Norges eget svar på Moleskine. Den største av notatbøkene, BIEK 1814, er f.eks en utsøkt bok i eksakt samme format som den norske grunnloven. Skinnutforming, håndlaget og trådbundet kvalitetspapir. I tillegg til 1814-boken består BIEK-kolleksjonen av notatbøker i 3 ulike størrelser dokumentmapper og sleeves til iPhone, iPad og pass, samt et penal i 5 delikate farger.

-

Han Fine åpner BIEK 1814 mens vi sitter i bilen. Jeg er supergira og klarer ikke vente med å gi han den sorte notatboken. Ikke fordi Han Fine nødvendigvis er så innmari interessert i stationary, slik som jeg, men fordi jeg gleder meg til å fortelle han historien bak. Mens han pakker opp begynner jeg å greie ut om grunnlovsjubileet, vannmerket, format og estetikk. Han Fine er imponert. Gir meg et kyss og sier tusen takk for gaven. 

Noen uker senere sitter vi på kjøkkenet og har akkurat spist middag. Det er dagen for mini's termin. Vi er begge både spente og utålmodige på å få treffe sønnen vår. Plutselig reiser Han Fine seg. Går inn i stua og kommer tilbake med BIEK 1814 under armen. Hans er fremdeles strøken og med blanke ark. Mine i orange ligger som eye-candy på skrivebordet og er allerede flittig brukt. Det er forskjellen på oss to. Han er den som ofte tenker seg om to ganger mens jeg blir så obsessed at jeg ikke greier å vente. 

- Du, jeg har tenkt på en ting. Jeg har nemlig drevet og lurt på hvordan denne boken best kan brukes - synes den er for fin til bare å skrible møtenotater i. Så jeg tenkte kanskje at vi kan bruke den som en slags dagbok til Oliver. Prøve å skrive noe med jevne mellomrom i løpet av dette første året og gi den til han når han konfirmeres eller noe?

Jeg får tårer i øynene. Kanskje fordi jeg er en hormonell bombe om dagen, men mest sannsynlig fordi Han Fine gang på gang klarer å overraske meg med ideer som så åpenbart kommer fra ekte kjærlighet. 

- Herregud, så utrolig heldig vi er som har deg! svarer jeg.

Fikk du også lyst på ekte historisk eye-candy? Notatbøkene selges bl.a på BIEK.no og hos Illums Bolighus, Operabutikken og Nasjonalmuseet.

HAGEPRAT MENS VI VENTER.

Jenta sa til gutten at hun har elsket dem siden før hun visste hva de het. Tynne trær med rosa blomster. Kirsebærtrær. Gutten sa til jenta at han synes det kanskje var litt irriterende at de rosa blomstene flyr, lander på bakken og lager tykke tepper på plen og asfalt. Jenta latet som hun ikke hørte det.  Flere måneder senere kom gutten hjem bærende på en plante med tilhørende blomsterpotte. Jenta spurte hva det var.

Gutten svarte: "Det er et kirsebærtre til jenta jeg elsker." 

-

Ja. Denne helgen fikk jeg et kirsebærtre av Han Fine. Akkurat nå står det i en grå blomsterpotte på terrassen vår. På lappen som fulgte med står det at det skal blomstre i mai eller juni. Mens jeg venter på rosa knopper smiler jeg fra øre til øre over at han dro til et eller annet hagesenter, tenkte på meg, plukket ut et tre og tok det med hjem. Om mulig smiler jeg enda mer ved tanken på at vi sammen sitter trippende og venter på noe enda større om dagen. 1,5 uker til termin. En halv uke inne i perioden de sier at "det nå kan skje når som helst." Snart blir jeg mamma til gutten jeg har laget sammen med mannen som denne helgen kjøpte et kirsebærtre til jenta han elsker.

Ikke for å gni det inn, men hvor himla fint er ikke det?

OSLO

Han Fine og jeg kjører sammen inn til Oslo. Jeg hopper av på Skøyen, venter på 13-trikken mot sentrum som aldri kommer. Det står at den kommer om 4 minutter men det gjør den ikke. Den kommer ikke før 14 minutter senere. Da er den full. Jeg står i midtgangen langs Drammensveien. Ingen reiser seg. Kanskje fordi jeg hører på musikk, kanskje fordi folk ikke gidder, kanskje fordi det ser ut som jeg er en gravid jente som trives best stående. Ikke vet jeg. Mens vi kjører forbi Skillebekk, og jeg ser ned forbi den lille parken jeg en gang i tiden bodde ved, tenker jeg at det heller ikke er så farlig. For solen skinner. Det er en av de dagene hvor jeg innser at våren snart er over oss. Tanken på det gjør det verdt det å stå helt frem til Wessels plass på en trang trikk med altfor tung veske. Det gjør det verdt det at jeg har glemt notatene mine hjemme slik at jeg i all hast må skrive dem på nytt, og på grunn av det sikkert glemte sånn ca. halvparten av det jeg i utgangspunktet hadde tenkt ut.

Samma det. Det er starten på noe. Det er endelig vår i Oslo.

 

pants from Cathrine Hammel · tee from A.O.CMS · cardigan from Just Female · alphabet rings on necklace from We The Hatters / the other necklace is a gift from Han Fine ·  sunnies from Céline

PANTONE

Jeg sier til Han Fine at jeg ikke synes det er noe fint hjemme hos folk som ikke har blomster. Det jeg egentlig mente å si var at det ikke er noe fint hjemme hos OSS når vi ikke har blomster. Han Fine følger opp. Planter påskeliljer og noen lilla greier ved inngangspartiet til Hobbithuset. Vi kjøper hvite liljer til 249,- for 50 stykker på den lille sjappa ved Kolonihagen på Frogner. Han kjøper asiatiske liljer på vei hjem fra et møte på Gjøvik. Jeg kjøper gåsunger.

Plutselig er det blomster overalt.

1: byFryd tapét for Fargerike hos House of Communication

2: Liljer & gåsunger = sykt god stemning

LYSEROSA

Han Fine: Du ligner på en Marshmallow med den lua der.

Jeg: Synes du ikke den er fin?

Han Fine: Jeg synes du er fin.

Av og til sier han bare de riktige tingene. Idag gjorde han det.

chiffon dress from The Local Firm · boots from StudioG12 · tote from Just Female · beanie from H&M · vintage faux fur · sweater from Samsøe&Samsøe

Photo's: Mike

WHITE

Endelig! Snø! Jeg liker når hvitt pudder gjør alt rundt meg lysere enn dagen før. At det knirker under skoene og at kinnene blir skikkelig rosa uten rouge. Dro derfor med meg Han Fine ut i winter wonderland idag, rett utenfor døra, langs vannet og inn i skogen der vi bor...

Nå står gryterett, cola zero og Sopranos på agendaen! Åh, som jeg digger søndager.

anorakk fra Barfota  ·  bukse fra Petit Bateau  ·  beanie fra Acne  ·  Uggs til føttene

 

JULEHILSEN

Akkurat nå surrer Reisen til Julestjernen på TV'en i bakgrunnen. Det lukter grøt og det ligger en katt på fanget mitt. Det er den siste julen som vil være slik den "alltid har vært." Neste år er det julaften med Han Fine og mini som gjelder, forhåpentligvis med en god dose gamle tradisjoner godt ivaretatt. 

Jeg ønsker dere alle en magisk jul med masse kjærlighet og varme!

 

Ps: intodust.no tar ikke juleferie og vil selvfølgelig være stappfull av herlig lesestoff og inspirasjon i romjulen. Enjoy!

HOUSEWIFE POINTS.

Vet ikke med deg, men når det nærmer seg jul går jeg all housewife. En av mine juleforberedelser, som en god housweife, er selvfølgelig baking. Er du som meg, har du mest sannsynlig ikke tid, eller redskaper, til å bake sju slag du heller. Mest sannsynlig kjøper du en boks pepperkaker som du pynter med melis og kaller bakst. For du er jo ikke en ekte husmor. Du er en 2013-skalpådødoglivfåtilaltpåengang-husmor. Når en allikevel skal få creds for å ha tatt frem bakebollen har jeg ett tips. Lag noe enkelt!

Helt siden jeg var liten har vi laget peppermyntekonfekt hjemme, en tradisjon jeg har tatt med meg videre inn i voksenlivet. De er enkle å lage, smaker dritgodt, er dekorative på et fat og passer perfekt som enten vertinne- eller en personlig julegave laget med kjærlighet.

Det hele tar ca. et kvarter. Et kvarter er noe alle har. Så værsågod. I år kan du friste med noe hjemmemekka, du også:

ca. 300 gram melis

2 kryddermål indisk tragant (fås på apotek)

1 eggehvite

ca. 20 dråper peppermynteolje

Moccabønner til pynt

Sikt melis og tragant. Tilsett halvpisket eggehvite og peppermyntedråper. Bland det hele sammen til en jevn masse. Trill små kuler i passe størrelse og dytt en moccabønne på hver konfekt. Bruk konditorfarge på litt av deigen hvis du vil ha flere farger.

Et Voila!

photo: private 

SELF PROMOTION!

Ok, det er på tide med litt selvpromotering. Jeg lover å ikke mase for meget om det, men når jeg er semifinalist i hele 5 kategorier til Vixen Blog Awards kan jeg ikke la det gå stille forbi! :) Jeg håper du som leser synes det er verdt å følge med på ferden videre, og at du slenger en stemme min vei dersom du føler jeg fortjener det. 

Stemme gjør du her:

Årets Blogger

Årets Inspirasjonsblogg

Årets Moteblogg

Beste Dagens Outfit

Årets Nykommer

 

A PERSONAL MATTER

“Hvis vi flytter til Harestua kommer vi til å ha sinnsykt mange bilder av det vannet her,” sa jeg til Han Fine mens jeg tok et bilde av det. Han sier at det er helt greit. Han er fin sånn, Han Fine. Han skjønner når jeg synes noe er skikkelig fint, og han skjønner hvorfor jeg ber han stoppe bilen så jeg kan få tatt et bilde av det. Man kan se stjernene på Harestua. Vannet smaker bedre og det er stille der. Så stille at jeg nesten synes det er litt skummelt.

Det skrev jeg i fjor. Nå, ett år senere er det ikke lenger hvis. Det er når. For litt over tre år siden hadde vi med oss brekkjern til overtakelsen av leiligheten i Gamlebyen. Vi ville slå ned takplatene for å se om det var rosett og stukkatur i taket tre meter over oss. I år bestemte vi oss for å bytte ut sentrum med surburbia. Det begynte med typiske "hva om" og "hvis at" samtaler. Vi bestemte oss, for så å ombestemme oss. Målte byliv opp mot stjerner. Barnslig spontanitet opp mot hundretusen voksenpoeng. Det tok lang tid før jeg torde å være ærlig med meg selv. Jeg visste at jeg ville flytte, men tenkte at det var et valg ingen ville forstå eller stille seg bak. Før sommeren la vi planene på is, uten at vi sluttet å tenke på det. Huset, eller rettere sagt hytta, vi hadde sett på ble ikke solgt. Tidlig i høst ble det lagt ut på nytt. Det gikk fort og sakte på en gang. Vi bestemte oss på nytt. Denne gangen uten tvil og uten at noen av oss trengte å spørre oss til råds. Vi hadde allerede funnet ut av det. Han Fine og jeg. Og vi hadde funnet ut av det sammen, bare vi to. Akkurat sånn det skal være.

Så nå flytter vi. Mannen i mitt liv og jeg. Til et hus som ligner på en hytte. Til et sted hvor de ikke selger kaffe latté på hvert gatehjørne. Vi flytter dit hvor vannet smaker bedre enn i Oslo, og dit det blir så mørkt at det er skummelt selvom en kan se stjernene.

Hvis du nå tror jeg bytter ut asfalt med mose på fulltid tar du feil. Jeg er bare en av dem som tror på at et menneske har flere sider med ulike behov, og at de lar seg kombinere. Hun som anser seg selv som en ekte Oslo-jente, men som samtidig har drømt om en stort hus og hage på landet. Jeg har behov for både kaos og stillhet, noe de jeg er glad i heldigvis forstår. De vet at jeg trenger roen surburbia vil gi meg, men de vet også at jeg ikke kommer til å forsvinne. De vet at Han Fine og jeg er de som kommer til å ha Harestua's fineste juletre i desember når de kommer på besøk, og at de alltid vil være velkommen. De vet at jeg aldri gjør noe halvhjertet, men heller aldri vil være hun som holder fast ved et valg fordi det er det mest fornuftige å gjøre. De vet at jeg skal være 40 minutter unna, noe som vil føles kort noen dager og evig langt andre. Samtidig vet de at Han Fine og jeg bestemte oss for det som er riktig for oss, og jeg kan ikke få sagt hvor glad jeg er for at de jeg er mest glad i stiller seg bak det valget.

Så... Gassgrill, hageslanger, elg, mørke, furu, oppussing, kø i rushtiden, langrenn, skog, togturer, blomster, drømmer og kjærlighet! Here I come...

 

TODAY

Ok, så jeg utsatte alt til imorgen, altså idag. Idag. Dagen som startet med at vind og regn pisket mot vinduet, noe som førte til at jeg ble forsinket til stort sett alt. På den andre siden av veien river de en bygård. Den samme som har stått tom siden i sommer og som nå snart er utjevnet med asfalten under. Byggingen eller været gjør at strømmen går i leiligheten med jevne mellomrom. Jeg er glad det er lyst ute, det blinkende lyset hadde gjort med livredd om det var mørkt. 

I løpet av ettermiddagen er strømmen tilbake. Asfalten tørr. De som river bygården er ferdig på jobb. Det er stille og endelig lyst i leiligheten. Jeg tasser rundt i den samme joggebuksa som igår. Idag er den kombinert med svære sokker og en enda større genser. Igår fikk den leke med prikker og leopardmønster. Idag er den inne. Igår var den ute. Herregud, som jeg elsker comfy-stilen, spesielt når den ser ut som min fra Just Female. Måtte den vare og vare og vare...

 

 

 

pants & sweater: Just Female  ·  shirt: NN.07  ·  shoes: Converse  ·  jacket: H&M (old)  · cellphone-bag: Lulu's (around my neck)

THERE'S ALWAYS TOMORROW

Idag har jeg startet dagen med den fantastiske intodust-bloggeren Mike. Mer om det imorgen.

Idag har Han Fine og jeg lekt med farger, nye møbler, mønstre og innhentet mange, mange voksenpoeng. Mer om det imorgen.

Idag har jeg fartet så mye rundt at når jeg til slutt kom meg hjem trengte litt Mac-fri. Mer om det imorgen.

 

 

HJEMME BEST

Dere som kjenner meg vet at jeg ikke er den mest personlige bloggeren som finnes. Dere vet også at Han Fine ikke akkurat er overrepresentert her inne. På fredag gjorde han imidlertid noe så fint at jeg faktisk ikke klarer å la være å dele det med dere.

-

"Siden jeg ikke kunne komme til Paris har jeg tatt med Paris hjem hit til deg."

Han Fine åpner dørene til kjøkkenet i leiligheten vår. Det massive trebordet er dekket med ting han vet jeg liker. Croissanter, marmelade, ostekake, Orangina og Brie. Han Fine lager Espresso og setter på musikk. Stearinlys er tent. Hele kjøkkenet er pyntet med franske flagg. Han Fine har tørkle i halsen og Berét på hodet. Den perfekte franske lunsjen flyttet plutselig inn til meg midt på natten.

"Du blir jo alltid så lei deg når du kommer hjem fra Paris. Så denne gangen ville jeg prøve å gjøre det litt hyggeligere for deg å komme hjem."

Det er den fineste gaven jeg noensinne har fått.

 

A NEW ERA

For litt over ett år siden startet Vik og jeg intodust.no. Nå idag er det klart for starten på noe nytt. Ok, så har det for oss ligget i planene en stund. Vi har jobbet hardt og lenge mot det som nå er i ferd ned å skje. intodust.no skal relanseres! I den forbindelse tar Vik og jeg hver vår sving fra hverandre, men fremdeles mot et felles mål. Fra hverandre fordi vi nå blogger hver for oss. Mot et felles mål med intodust.no - Norges beste coffeetable-magasin på web! Ble du nysgjerrig? Det håper jeg. Mer info konmer, så stay tuned...

Jeg håper du liker den nye bloggen min. Hvilken bedre måte å feire på enn med ferske updates fra Paris!!

A HOTEL STORY

Når du er i Paris og hotellrommet ditt er som en liten drøm med delikat mørke, gulldetaljer, egyptisk bomull og L'Occitane-produkter på badet... Den følelsen.

My room at: Hotel Armoni, 7 Villa Berthier 75017 Paris.

 

VANN

Veien er gruslagt og støvet fyker rundt bilen når vi kommer kjørende. Over oss henger solen lavt. Det stikker i øynene når jeg ser direkte på den, og små steinbiter kiler seg fast mellom tærne mine mens vi går nedover mot vannet. Han Fine og jeg. Vannet ligger helt stille og den lave solen speiler seg. Den lave solen speiler seg i vannet jeg danser ved, mens Han Fine forteller meg en historie om at nettopp dette vannet har en helt egen, god lukt.

 

 

 

dungarees: MANGO / scarf: HOLZWEILER / sandals: ZARA / tee: HOFMANN COPENHAGEN / bag: CALA & JADE (gumini)

PERFECT WORLD

Ikke for å klage, men været henger som en trykkbølge over hodet mitt. Jeg prøver å skylle ned hodepinen med vann, men det hjelper ikke. Ingenting hjelper. "Værsyk" kaller de det. Jeg nekter å la det påvirke dagen min i noe særlig grad. Alt går riktignok litt saktere, men det er ikke annet å forvente når det dunker og krangler i toppen. Han Fine og jeg drar i familieselskap. Det er varmt og kaldt samtidig. Hjemme igjen kryper jeg opp i sofaen og ser på TV. Hodepinen slipper i takt med at solen går ned for dagen. Kvelden blir til natt. Den klamme varmen siger ut av kroppen, og for første gang idag føler jeg meg som meg selv igjen.

 

 

pants: SELECTED FEMME / sweater: SECOND FEMALE / bag: CELINE / penny loafers: DINSKO

BEGINNINGS & ENDINGS.

Idag har jeg tenkt på hvilke tilfeldigheter som har brakt meg sammen med mine venner. Det føles skummelt og rart å tenke på at jeg en gang ikke kjente dem. Skummelt fordi jeg nå ikke vet hva jeg skulle gjort uten dem, og heller ikke fatter hvordan jeg klarte meg før jeg ble kjent med dem. Rart fordi de jo vet alt om meg, og fordi det føles som jeg har kjent dem for alltid. Jeg kan telle på én hånd hvem mine nærmeste venner er, og idag tenker jeg på hvor ufattelig glad jeg er for at tilfeldigheter har latt meg møte nettopp dem. De jeg er ubetinget glad i. Det knippet med mennesker jeg vet er der, og som vet at jeg er det samme. Alltid, og fra begynnelse til slutt.

jumpsuit: H&M trend (gammel) / sandals: ZARA / sunglasses: CHEAP MONDAY / clutch: CALA&JADE

 

DRØM. ALLTID.

Idag er hele Oslo varm. Inni og utenpå. Du ser det på folk. Kjærester som holder hverandre ekstra hardt i hendene. Venninner som klemmer litt ekstra lenge. Familier som er litt ekstra tålmodige med hverandre. Idag er hele Oslo varm, og det gjør at jeg også blir varm. Både inni og utenpå.

dress: SAMSØE&SAMSØE / bustier: GINA TRICOT / sandals: ZARA / necklace: AMERICAN APPAREL

COSTUME.NO

Sommerferie innebærer jo som kjent, og forhåpentligvis, spennende reiseplaner, overfylte kofferter, fancy strandbag'er og svale sommerkvelder. Costume og jeg har tatt en prat om akkurat det, og du får selvfølgelig være med i samtalen :) Tusen takk for praten, Costume! Ha en strålende sommer.

Klikk på bildet for å lese artikkelen!

GATELYKTER & SOL

I Roma gir gatelyktene fra seg et gult lys om natten. Det er fremdeles godt over 25 grader i luften.

"Du lukter sol," sier Han Fine.

"Lukter det egentlig noe godt, a?" Jeg rynker på nesen når jeg spør. Angrer på at jeg ikke satt opp håret i strikk. Det er midtnatt og varmt.

"Ja. Du lukter sol og skikkelig, skikkelig godt!" Han Fine graver nesen sin ned i halvgropen min mens han lukter sol, han også.

dress: JUST FEMALE / bag: SAINT LAURENT / sandals: ZARA 

I'M WAITING HERE

Bassenget er fylt med knallblått klorvann. Over meg henger en skyfri himmel, og Sirissene lager musikk jeg egentlig ikke liker. Tanken på størrelsen og deres manglende evne til å tenke konstruktivt hva angår landingssted skremmer meg uten at jeg aner hvorfor. Jeg soler meg på et håndkle fra Missoni Home og i årets ensfargede, svarte bikini fra North. Jeg får solskille og liker det. Jeg spiser så mye mat at jeg ikke vet hva sulten er lenger. Alt mens David Lynch & LykkeLi summer på netthinnen fra en altfor, altfor varm iPhone.

Og når rastløsheten gjør et innhugg stikker vi til Civita di Bagnoregio, byen ikke så langt fra Viterbo, som holder på å dette ut. Jeg stirrer på villkatter og lurer på hvor de 15 innbyggerne som etter sigende skal bo i byen befinner seg. Lukter på Hortensiaer som lever mye bedre her enn hjemme i Norge, kjenner solen prikke mot armen min, og tenker at jeg blir nødt til å bade når jeg kommer tilbake...

badedrakt: MARNI for H&M / shorts: AMERICAN APPAREL / bag: CELINE / sandals: ZARA / sunglasses: RAYBAN / necklaces: EFVA ATTLING

LET'S GO TO PARIS

Paris. Byen hvor mørkeblå v-hals genser og vin til lunsj er like selvsagt som matpakka for nordmenn. Paris. Byen jeg har romantisert og satt på en pidestall siden jeg var liten. Byen jeg lover meg selv å flytte til hver gang jeg er der. Ikke for alltid, men for en stund. Paris. Byen hvor fashion er altoppslukende men pakket inn i en arrogant holdning hvor ingen innrømmer at de følger trender. Paris. Byen der it-vesker blir it, og hvor du kan drikke deg drita på samme sted som Hemingway på sin tid gjorde. Byen hvor verdens vakreste språk dyrkes og læres. Paris. 

- Oi! Vi har utsikt til Eiffel-tårnet, sier Han Fine fra vinduet på hotellrommet vårt. Han prøver å ta noen bilder, men innser at iPhonen kanskje ikke strekker helt til.

- Jeg vil dusje, sier jeg etter at vi har sett på Eiffel-tårnet sammen. Lukten av fly og stress forsvinner ned i sluket sammen med en hotellsåpe. Jeg surrer et håndkle rundt hodet og går rundt på rommet i bare undertøyet. Jeg tømmer ut alle klærne til Han Fine og meg ut på senga, bretter og henger dem opp.

- Se! Nå har jeg pakket ut for oss, sånn at vi kan late som vi bor her.

- Ja. Pariserne har jo ikke noe særlig større leiligheter enn dette uansett, sier Han Fine og blir engasjert. - Visste du at café-kulturen her er så sterk nettopp på grunn av det? Små leiligheter, altså. Folk møtes jo heller ute enn hos hverandre. Jeg liker det.

photo's: Celine

THAT KIND OF DAY

Bokstavene vil ut og setningene vil bli korte, konsise, intense, men ikke pretensiøse. Jeg hater lange utgreinger som forteller meg akkurat hva jeg skal føle når jeg leser andres setninger. Jeg misliker at jeg ikke får lov til å bestemme selv. Pappa sa en gang til meg at jeg må skrive på en måte som gjør at hvert eneste ord betyr noe. Jeg prøver. Sletter igjen. Vet at jeg ikke burde slette, men fortsette. Alltid fortsette, for så å drepe ordene etterpå. Det har kompisen min, Didrik, sagt. Han har også sendt meg en 279 sider lang bok. On Writing, heter den. Av Stephen King himself.

Det er ferie og jeg har klart å sitte stille i mer enn 10 minutter av gangen. Det har Han Fine lært meg. Akkurat nå står han på soverommet og maler taket mens jeg skal skrive. Foreløpig har følgende skjedd:

Jeg flyttet alle papirene hans fra pulten til spisebordet. Tenkte at jeg vil ha rene linjer og orden. Så begynte armene mine å finne frem smånips. En glassboks med lokk fra Design Letters/Arne Jacobsen fant veien til pulten, sammen med et Bonsai-tre jeg har klart å holde liv i mye lenger enn jeg trodde. Hodet mitt sier at jeg skal stoppe, men armene fortsetter å hente ting de plasserer i noe som kan minne om et slags stilleben. Herregud, sier hodet. Hva faen har den ugla her å gjøre? Sett den tilbake i stua der du fant den. Det kommer til et punkt der armene stopper opp. Det er nok ting på pulten nå. Skjermspareren jeg lastet ned og installerte igår har begynt å tikke på skjermen. Armene tar bilder av pulten, redigerer dem i Photoshop, og hodet banner igjen. Innsiden min begynner å blande seg inn, sier kleine ting som at det er vel fint å få vist frem den nye veggmalingen på JOURNAL? Faen, svarer hodet. Fargen kommer jo ikke ordentlig frem med mindre du ser den i virkeligheten, uansett. Det her blir bare for dumt. Slapp av, sier innsiden. The scariest moment is always just before you start. Det sier Stephen King.

Det tar 3 måneder å samle 180 000 ord (a goodish lenght for a book). Det er 2 000 ord per dag. Kanskje det går, mest sannsynlig går det ikke. Men, samma det. Jeg begynner -

IDAG. Shit, ass...

A friend once told me to stop deleting my scribblings immediately after writing them. He send me a book called On Writing, by Stephen King. So today it starts. Project "Writing". 2 000 words per day for three months. Should get going, instead of styling my desk and take pictures of it... 

photo's: celine/intodust with quotes by Stephen King

GREETINGS FROM THE MOUNTAIN.

Han Fine og jeg setter oss i bilen. Vi stapper de nye langrennskiene mine inn, og vikler bæreposer og bag'er mellom dem. Vi plasserer en åpen vinflaske i en kasse vi skal ha med oss oppover. Jeg sier at det kommer til å stinke dritlenge hvis den faller. Han sier at den ikke kommer til å falle.

Vi mekker hjemmelaget pizza og fyrer i peisen. Mer, sier jeg. Det er altfor varmt her, sier han. Han gjør det allikevel. Fyrer mer. Det er sånn han er, Han Fine.

Solveggen er varm og jeg tar av meg boblejakken. Leser haugen med magasiner jeg kjøpte før avreise, og begynner på en ny bok. Han Fine legger snøballer på terrassen for å vise meg alle planetene i solsystemet vårt. Jeg lærer dem utenat, 15 år for sent.

photo's: Celine/intodust

MY CHOICE - YOUR CHOICE

Jeg skal ikke skryte på meg et strengt kostholdsregime. Jeg kommer heller aldri være jenta som møysommelig teller kalorier for å gå ned i vekt. Jeg vil heller aldri være en av dem som dømmer andres levemåte. Jeg tror på at friheten til hvert enkelt menneske er ukrenkelig, og jeg tror at det alltid finnes andre årsaker til ting enn vi trodde i utgangspunktet. Når det er sagt ønsker jeg å legge vekt på at dette ikke er en form for helse-hysteri-propaganda-post, heller ei en bedrevitende-fra-min-høye-hest-post. Det er bare noen tanker jeg har gjort meg de siste månedene.

2013 ser ut til å bli året for sukker-stopp, hvem er sunnest konkurranser, og lange detox-perioder. Jeg kastet meg ivrig på bølgen sånn mot slutten av 2012, trålet Internett eller low-carb-oppskrifter, vurderte å melde meg opp til minst 3 ulike former for Yoga, tenkte at nå må jeg seriøst slutte å røyke, og hvor vanskelig er det egentlig å slutte og spise ris og pasta?

Jeg er en sånn person. Jeg går litt all in hver gang det er noe å la seg rive med av - og egen helse er jo tross alt innmari viktig. Jeg lot meg overbevise om at jeg, i løpet av kort tid som new-born-helse-junkie, ville ha like lange og slanke lemmer som de jeg ser pirke i en salat på Fresko. Julen kom. Jeg hadde fortsatt ikke meldt meg på én av de 3 formene for Yoga jeg så bestemt skulle starte det nye året med, og jeg spiste fremdeles pasta med kjøttdeig til middag. Jeg hadde meldt meg ut av treningsstudioet jeg ikke har satt mine føtter i på flere måneder, og joggeskoene mine aner jeg ikke lenger hvor er.

I 2013 er jeg fremdeles 161 cm over bakken. Bommer. Jeg kommer aldri til å bli jenta med de lange lemmene. Jeg er heller ikke hun som veier det hun spiser i løpet av en dag. Jeg er jenta som inviterer venner over på karbro-fråtsing når hun har bursdag, som synes ris er noe av det beste som finnes, og som ikke helt vet hva alle de ulike grønnsakene gir for effekt. Jeg vil bare være lykkelig og fornøyd med meg selv.

Jeg tok følgende grep:

- Gikk til innkjøp av verdens søteste ballettsko fra Bloch, og begynte å danse ballett én gang i uken. Det er noe jeg har hatt lyst til å gjøre i en evighet!

- Starter dagen med en Smoothie som inneholder det jeg synes er godt, og skal forsøke meg på et mer variert og sunt kosthold.

- Jeg skal gjøre ting for min egen skyld, ikke fordi det er politisk korrekt eller topp-trend akkurat nå.

OG, jeg deltok på en Raw Food kurs igår. Jeg har snakket om det tidligere, at jeg gav et kurs til venninnen min i bursdagsgave. Igår satt vi oss i bilen, og kjørte opp til Røa for å lære mer om det mye omstridte kostholdet. Maten smaker himmelsk, og alt ser utrolig friskt ut. Smakene kommer ordentlig frem, og desserten er bare til å dø for. Jeg er super-excited, men merker fort at jeg aldri kommer til å bli 100% Raw. Det er bare ikke meg. Til tross for det er jeg inspirert til å ta med meg deler av dette kostholdet inn i mine daglige rutiner, og derfor anser jeg dette som den nærmeste formen for diett jeg noensinne vil komme. Det passer meg utmerket at en ikke teller noe som helst, at maten fremdeles smaker kjempegodt, at jeg faktisk blir mett av det, og at energinivået opprettholdes. OG, det tiltaler meg at ingen, på noen som helst måte, trenger seg inn i mitt liv, forteller meg akkurat hvor mye jeg skal spise av hva til lunsj, og at det lar seg kombinere med det jeg allerede synes er godt - og ikke vil leve uten. Fredags-taco er en av de tingene for min del, and I'll be damned før jeg gir avkall på den. Å implementere litt Raw i kostholdet mitt vil være for å få tilstrekkelig med alle vitaminer og mineraler jeg trenger. Det vil være som den del av punkt to på min liste over grep - et mer variert og sunt kosthold. Magen min skal være happy, hodet skarpt, og kroppen vil forhåpentligvis følge etter. Jeg lurer absolutt ikke NOEN ved å si at vekt ikke er en medvirkende faktor, for det er den, for meg også.

Konklusjonen for min del er: Ikke kast seg ukritisk på kostholdstrender hvis du egentlig ikke vil. Da går det nemlig aldri. La din egen magefølelse bestemme hvordan du ønsker å leve ditt liv - det er det strengt tatt ikke noen andre som har noe med. La deg selv være din eneste konkurrent - kun da er motivasjonen reell. Baby-steps. Ingen forventer at du skal bli helseguru over natten - sett deg heller realistiske, små delmål.

Kos deg, og vær den beste utgaven av deg selv. For Guds skyld. Du lever (mest sannsynlig) bare én gang.

photo's: Celine / Raw Food @ Elite Helse

 

BRAIN DETOX & BABY STEPS

- Du må lære deg å slappe av, sier Han Fine. Han sier det mens jeg driver med micro-management når han tørker støv, og samtidig som jeg lurer på hva jeg skal ha på meg.

- Vi skal på Spa. Det er bursdagsgaven din. Du skal lære deg å slappe av, og de store muskelknutene i nakken din skal bli massert.

Vi drar på Spa. Han Fine og jeg. Til EU. Til Strömstad. Et Choice-sølvkort senere er vi oppgradert og får en rabattkupong på kveldens middag. Jeg er rastløs i steam-rommet, flyter opp i det store badekaret, og leker med boblene i jacuzzien. Tilbake i det store badekaret spør jeg om vi skal sjekke om vi klarer å få vannet til å bli helt stille. Det gjør vi. Helt til jeg blåser små ringer ut i det stillestående vannet.

- Se så fint det er!

Jeg leser magasiner, flytter på møbler på hotellrommet for å få tatt akkurat DET bildet, og drikker Chablis sammen med Han Fine. Vi spiser sjømat, og lurer på hvordan vi skulle klart oss uten hverandre. Dagen etter tilbringes i en hvit, litt for stor, badekåpe med "Strömstad Spa" logo på. Jeg får massasje, spiser god lunsj og lar iPhonen ligge igjen på rommet. Jeg driter i hva som skjer utenfor det stillestående vannet i det store badekaret, og jeg glemmer hvor mye klokken er.

- Det er sånn jeg fungerer, vet du. Jeg trenger litt ekstra lang tid for å lande, sier jeg.

- Jeg vet, sier Han Fine og spør om vi skal reise innom Euro Cash og kjøpe med noe kyllingfilét hjem.

- Jeg elsker deg, sier jeg. Og, ja. Kylling er godt. Det blir fint.

 Resten av bildene fra spa-weekend ser du i innlegget under.

BIRTHDAY GIRL!

Jeg er av den typen som alltid har elsket å ha bursdag. Det gjør jeg fortsatt, til tross for at jeg strengt tatt burde begynt å kjenne aldersangsten ved hver fødselsdag. I 27 år har jeg krabbet og gått rundt på denne planeten, og i 27 år har jeg hatt verdens beste familie og venner til å feire med. DET skal en ikke kimse av. Igår var intet unntak da jeg inviterte til kake og vin med de fineste vennene en kan ha.

Tusen, tusen takk for fantastisk selskap, magiske kaker, og helt rå bursdagsgaver. Jeg er evig glad i dere <3 Nå stikker Han Fine og jeg bort til Kaffebrenneriet for å drikke bursdagskaffe. Ahhhh! Jo, jeg elsker å ha bursdag!

01.01.13

Nyttårsaften. 5 retters middag. Lettere skrekkslagen når slaget slår tolv. Nei, jeg stoler ikke 100% på fulle folk som sender opp raketter. Harestua. Det er der Han Fine er fra. Jeg liker at venner er samlet rundt et bord hvor vin, mat, og gode samtaler leker med hverandre. Jeg liker å våkne opp av at solen stikker meg i øynene, og at tåka skjuler hemmelighetene fra igår. Jeg liker at Han Fine og jeg ser på Emil i Lønneberget og drikker Cola Zero under hver vår dyne. Jeg liker at vi ikke har dårlig tid, og jeg liker at alt er helt stille etter at røyken fra rakettene har blandet seg med tåke. Jeg liker meg akkurat nå. Sånn skikkelig.

NYTTÅRSHILSEN!

I 2012 gikk intodust.no gjennom en make-over som tok lenger tid enn ti damer på 50 som healer etter en Botox gone wrong. I 2012 bygget vi intodust.no med en visjon om ikke kun å være en blogg. I 2012 ble onlinemagasinet intodust.no til. Med 5 Editorials bak oss, fine samtaler med folk vi digger i WHO THE HELL IS, ubekvemme foto-sessions rundt hvert gatehjørne, og 3 semifinaleplasser i Vixen Blog Awards oppsummerer vi av 2012 som et fabulous år! Vi er evig takknemlige for hver eneste hilsen, alle tilbakemeldinger, og all inspirasjon fra dere. Vi ser nå frem imot å brake inn i 2013, og håper vi gjør det sammen med deg.

Love,

AUDREY ET MOI

Jeg vil ut, men blir inne. Gradestokken viser masse minus og blått, så jeg gir etter. Tenner i kakkelovnen og kjenner at ståpelsen legger seg ned. Den gir opp, den også. Teppet mitt lar meg være hvem jeg vil når jeg kryper under det, og idag vil jeg være Audrey Hepburn. En varm Audrey Hepburn som ikke er forkjøla, og som ikke har spist litt for mye Ribbe de siste dagene. Audrey vil ikke ha kaffe, men te. Så da drikker vi te, Audrey og jeg. For faktum er at jeg ikke er Audrey, men hun dritforkjøla med fyr i peisen, som bruker dagen på å skjemme bort seg selv, og viser frem fine julegaver og detaljer fra leiligheten sin til dere.

Han Fine gav meg Audrey til jul. Søsteren hans gav meg Vogue. Ultimate coffee-table-bøker! Bildene på veggen vår er tatt av flink kompis og malt av Sverre Malling. Fargen på veggen er av kalk og kommer fra Pure Original. Mamma og pappa kjenner sin datter og la denne røde herligheten under juletreet i år - den er Mac'ens nye bestevenninne. Pantone-kopper samler vi på. Denne fikk vi av mammaen og pappaen til Han Fine, og den får nå stå ytterst i skapet. Peisen vår er vanskelig å tenne opp i, men idag klarte jeg det helt selv. Stolt! Vinterhuden fikk også omsorg idag, og den nye favoritten kommer fra norske Kremfresh. Jeg elsker lukten av Jojoba - den minner meg om da jeg var liten. Han Fine slang på en tur til Paris i tillegg til Audrey. Flere kjærestepoeng går det ikke an å få. Ferdig snakket. I tillegg håper jeg at lillebror aldri gifter seg, slik at jeg til evig tid kan stå øverst på listen over hvem han gir finest gave til. Det er nemlig meg, og han er dritflink til å velge ut gaver til sin materalistiske søster. I år lå Chloé ved siden av juletrestammen. Trenger vel ikke si noe mer om det. Og mens forkjølelsen min herjer fritt holder jeg varmen i verdens beste ullgenser. Hjemmestrikket, myk, god, og gir fra seg en "jeg tar den aldri av igjen" følelse.

FUEL & MINT

- Hei, sa jeg.

- Hei, sa Skinzee, og fortsatte.

- Kan jeg få være med deg hjem?

- Kanskje. Kan jeg tenke på det? svarte jeg.

- Ja, men ikke så lenge. For jeg går snart.

Skinzee ble med meg hjem, og den samme kvelden debuterte vi sammen ute på byen. Jeg ble forelska. Skikkelig. På mystisk vis endte Skinzee alltid opp ytterst i skapet, skrek etter oppmerksomhet, og jeg gav etter. Hele tiden.

- Idag vil jeg på intodust, sa Skinzee.

- Ok, svarte jeg mens jeg tok den på. - Ok

jeans: diesel, skinzee / sweater & coat: h&m / beanie: fwss / boots: geztuz / gloves: becksøndergaard / bracelet: glitter

IDAG

Idag er det du som har latt det snø etter at det ble mørkt. Ikke mye, men litt. Akkurat sånn jeg liker det.

Idag er det du som bestemte at dagen skulle bli fin. Ikke den aller beste, men ganske nærme.

Idag er det du som gjemte Tragant'en for mamma så hun måtte bake Peppermynter uten.

Idag er det du som lot henne finne den igjen, ved en tilfeldighet, da jeg spurte om hun hadde noe ekstra.

Idag er det du som holdt bakken bar der jeg gikk, så jeg ikke falt sånn som igår.

Idag er det du som ler av meg fordi jeg ikke greier å finne igjen bilen min rett etter at jeg har parkert den.

Idag er det du som synes jeg bruker for mye penger, men som kjefter mens du ler.

Idag er det du som ikke egentlig vet hva jeg jobber med, men som støtter meg fordi du vet at det er viktig for meg.

Idag er det du som vanner juletreet mitt så det ikke skal falle sammen før jul.

Idag er det du som insisterer på at fiolett er penere enn rosa, og du som gjør at jeg er enig.

Idag er det du som sørger for at jeg smiler - du sier at jeg må, og jeg hører alltid på deg.

Idag er det du som sier at det går fint. Og det gjør jo det, tross alt.

CHRISTMAS TIME

"Vårt første juletre" sa Han Fine når vi hadde pyntet ferdig.

Jeg begynte å gråte.

Det sto der når jeg kom hjem igår kveld. En Edelgran. Treet jeg alltid har hatt lyst på. Plutselig hadde vi startet egne tradisjoner, bare Han Fine og jeg. Han er fin sånn, Han Fine. Han skjønner når ting virkelig betyr noe.

photo's: intodust/celine

TOKYO // NN.07 // VOL.2

For en uke siden kom jeg tilbake til folk som dytter på t-banen. Til beinhard vind og regn. På denne uken har jeg rukket å lande, og vende tilbake til virkeligheten. For en uke siden så jeg japansk teater, mistet hodet mitt minst fem ganger, satt det på plass igjen og fortsatte dagene i Tokyo. Det ble mange inntrykk, og trangen etter å oppleve alt var tilstede. Hele tiden. Jeg var livredd for å gå glipp av noe, for å miste akkurat det bildet, eller å skulle angre på at jeg ikke kjøpte akkurat den genseren. Det er rart, det. Hvordan hjernen blir hysterisk når den opplever noe nytt og spennende. Det er akkurat som om den tror det er en once in a lifetime sjanse rundt ethvert gatehjørne. Det er det kanskje også, for hvor ofte vinner man en konkurranse hvor premien er en tur til Tokyo? Det skjer jo aldri, tross alt. Den realistiske delen av hjernen min sørget derfor for ekte hysteria der borte. Jeg kunne bare ikke gå glipp av NOE.

Så, takk til NN.07 for litt ekte magi.

photo's: intodust / celine

TOKYO // NN.07 // VOL.1

Alle i Tokyo tror jeg er fra Japan. De tror jeg er guiden til svensken, dansken og svensken. Gang på gang forsøker jeg å lære meg frasen som sier at jeg dessverre ikke snakker japansk. Svensken må overta. Han er mer språkfør enn meg. De svarer med "ahhhh" eller "oooooh" mens jeg gjør en beklagende mine med ansiktet mitt.

Flyreisen er lang, og jeg får ikke sove. Jeg har kjøpt røyketyggis, men blir kvalm og må spytte den ut. Jeg drikker Cola Zero, ser på Drive fra Mac'en, leser Paul Auster og titter ut av vinduet. Svensken og jeg snakker, blir kjent. Det er fint - vi skal jo tross alt tilbringe 6 dager sammen. Han er også copywriter. Vi diskuterer bokstaver. Den andre svensken, Lincoln, er ansvarlig for turen og kommunikasjonsansvarlig i NN.07. Han sitter sammen med dansken på flyet. Dansken skjønner ikke norsk eller svensk, så ordene veksles på engelsk. Dansken driver et møbelagentur i København. Jeg får en brosjyre som kan brettes ut til en poster av han. Den er laget av grovt, tykt miljøvennlig papir. Den er dritfin.

Hotellet vårt ligger i et område vi senere skal finne ut at er kjent for transer og "selskapskvinner". En høy murbygning velter ned over gaten og et skilt som lyser "Prince Hotel Shinjuku" signaliserer at vi er på rett sted. Jeg har enda ikke fått tatt en røyk etter flyturen, og jeg tripper og biter negler mens vi sjekker inn. Jetlag må vente. Røyk må vente. Vi skal møtes igjen i lobbyen om 30 minutter. Kofferten åpnes, jeg dusjer av meg lukten av fly, finner frem rene klær og sminker meg kjapt. Jeg er nede i lobbyen 5 minutter før vi skal møtes. Går ut på gaten og finner et røykeområde. Du kan ikke røyke hvor som helst i Tokyo, du skal ta hensyn til andre. Jeg blir svimmel av røyken. Blandingen av sult og søvnmangel melder seg for alvor. Jeg bytter ut røyken med en flaske vann og småsjangler tilbake til lobbyen. Vi drar til Ginza. Dette er området hvor omtrent all real estate består av retail. Min første tanke er "shit, jeg kommer til å bli blakk".

Gatene er forvirrende like. Store flater er dekket med fargesprakende skjermer fylt av skrikende reklame. Det er mennesker overalt, men de tar ingen plass. Jeg kjøper Céline t-skjorten jeg har hatt lyst på siden i vinter. Vi spiser kake og tar bilder. Vi har glemt at vi er trøtte. Vi møter Mr.Ono - en businessmann som importerer svensk og finsk vindusglass til Japan. Han tar oss med til Mamasan, en liten dame som eier en enda mindre restaurant hvor en sitter på gulvet og spiser det en får servert. Etter minst 4 krukker med Sake og 2 glass plommevin lurer Mr.Ono på hvor vi vil nå, og hva vi vil gjøre. Han trekker frem flere alternativer, som innebærer både karaoke og stedet han beskriver som "men meets women, women meets men". Vi ender opp med førstnevnte, og resten av natten forsvinner i en tjukk tåke av en tonedøv versjon av Frank Sinatra's "My Way".

Neste morgen er jeg overraskende oppegående. Jeg har fylt minibaren min med Cola Zero, vann og drikkeyoughurt. Kaffe slukes, frokost inntas og jeg ber de andre møte med ved røykeplassen min. Shibuya er dagens destinasjon, et mekka for inspirasjon og shopping. Det blir umiddelbart mitt favorittområde. Det er den perfekte blanding av vintage, luksus og billig crap. Overalt hvor vi går er det rent. Det er som om jeg er med i en forvridd Disney-film. Jeg prøver å spørre en jente om jeg kan ta bilde av henne, men hun skjønner ikke hva jeg sier, og til slutt gir jeg opp. Vi spiser lunsj på et sted som heter Analog. Vi saumfarer gatene på jakt etter spennende butikker. Vi stopper ikke, men jeg blir ikke stresset. Jeg tror japanernes zen-feeling har smittet over på meg, og jeg rusler gatelangs sammen med et hav av svart hår som tror jeg er en av dem.

photo's: celine/intodust

READ MORE FROM MY TRIP TO TOKYO WITH NN.07 ON ELLE!

FINE HEMMELIGHETER

Det er et faktum at hemmeligheter på et eller annet tidspunkt ikke er en hemmelighet lenger. Noen sladrer, ting glipper ut, en eller annen random plukker opp noe du mistet på gata, venninnen til venninnen din hørte deg snakke i telefonen osv. Listen er lang, og du vil bli avslørt - en eller annen gang, på en eller annen måte.

Vår hemmelighet har vært rablet ned over hele Molskinen og iPhonen min en lang stund nå. To essentials jeg forøvrig ikke går noe sted uten, og derfor aldri mister. Hemmeligheten er med andre ord godt bevart. iPhonen har blitt venn med en brun bamse, Molskinen med intodustklistremerker. Ok, det der var en digresjon. Tilbake til hemmeligheten. Det fine med vår hemmelighet, er at den er ment for å sladres om. Vi vil at den skal plukkes opp, overhøres, videresendes osv. På søndag avsløres hemmeligheten, og den bærer navnet: editorial!

Gossip away, people.

 

BLANKE ARK.

Noe av det beste jeg vet er følelsen av å starte med blanke ark. Flere enn én gang har jeg tenkt at det må være noe tilfredsstillende ved å kicke ut alt jeg har i skapet og bygge opp en brand new garderobe. Fra scratch. Med noen få unntak, vel og merke. Jeg overfører lett ønsket om en slik følelse til andre små og store ting i livet. Lukten av nye møbler, tanken på et nytt prosjekt får hjertet til å pumpe litt ekstra, en ny bok hvor permen lager brekkelyder når jeg åpner den for første gang, en ny lønning, når folk finner det i seg  gi andre folk en ny sjanse, osv. Pro-listen til blanke ark er mange, og igår startet intodust, igjen, med en bunke.

Er du nemlig litt tålmodig nå, og følger hyppig med, vil du snart kunne se vår lansering av et helt nytt kapittel her på intodust. Vi kaller det "editorial" og igår gjorde vi vår første shoot sammen. Vi gleder oss helt sinnsvakt til å vise dere resultatet. Så stay tuned, og bruk høsten til å finne frem noen blanke ark, du også. Det er verdt det - jeg lover.

snekkerbukse: surface to air / genser: étoile isabel marant / cardigan: hope / peter pan-krage: H&M / ring: marc by marc jacobs

HEI, FJELLET.

... Og mens Vik flottet seg med Natt&Dag tilbrakte jeg etterlengtet tid på fjellet sammen med Han Fine og gode venner. Høstens første Fårikål smakte fortreffelig. Fisken vi fikk ble deilig frokost, og fjelluften gav meg ekte roser i kinnene. Jeg liker at noen lærte meg å fiske. Jeg liker at vi fikk en fisk som fikk navnet Arve. Jeg liker at det blir så stille og mørkt der oppe, at jeg egentlig blir litt redd. Jeg liker når Han Fine drikker Gammel Dansk med kompisen sin. Jeg liker lyden fra peisen og kortspill. Jeg liker å rømme fra Oslo noen ganger.  Jeg liker fjellet.

photo: intodust

POW!

Vi rakk å ta sommerferie. Vi rakk å bruke den tiden vi ville. Vi rakk å få flinke folk til å lage logoer til oss. Vi rakk å miste mange lesere vi håper kommer tilbake nå. Vi rakk å bestemme oss for at intodust skal skrives i ett ord - ikke to. Vi rakk å drite oss ut og slette hele siden når den nesten var ferdig. Vi rakk å sitte oppe utallige kvelder og banne. Vi rakk å spise masse thai fra Nam-Fah. Vi rakk å glede oss over små ting. Vi rakk å lansere en side vi er dritstolte av. Vi rakk å relansere intodust før høstmørket tar oss.

Vi håper dere er med oss videre. For vi har savnet dere. Skikkelig!

photo: stephen butkus. kom under huden på han HER

 

BLÅ HØST

Når høsten kommer skal man liksom bekjempe mørket. Alt skal være så hyggelig og loddent at jeg egentlig får litt fnatt. Man skal gå lange turer og sparke i løvet, drikke te - masse te, pakke seg inn i ullskjerf, få roser i kinnene, tenne stearinlys, invitere til middager med rødvin, glede seg over å kunne tilbringe tid inne, lese bøker, høre på melankolsk musikk uten å begynne å grine.

Jeg prøver etter beste evne, jeg også. Jeg finner frem den fineste kosebuksa jeg har og lager te. Jeg legger frem en haug med bøker jeg egentlig vil lese, tenner stearinlys og kryper sammen til en ball i sofaen.

Det tar nøyaktig fem minutter før jeg blir rastløs. Teen er altfor varm til å drikkes enda, bokstavene i boken jeg leser blir mindre og mindre. Jeg føler meg tappet for energi samtidig som det kjennes ut som jeg kunne løpt i flere timer. Plutselig synes jeg ikke at høstkosen er så himla fin allikevel. Jeg sparker av meg teppet og kosebuksa, skifter til treningstøy og småjogger bort til treningssenteret. Løper og hører på M83. Jeg løper til jeg er dritsliten.

Vel hjemme igjen er teen kald. Han Fine sender meg en sms - han er på vei hjem og har med seg en overraskelse. Jeg tenker på helgen som akkurat tok slutt.

"Hvis vi flytter til Harestua kommer vi til å ha sinnsykt mange bilder av det vannet her," sa jeg til Han Fine mens jeg tok et bilde av det. Han sier at det er helt greit. Han er fin sånn, Han Fine. Han skjønner når jeg synes noe er skikkelig fint, og han skjønner hvorfor jeg ber han stoppe bilen så jeg kan få tatt et bilde av det. Man kan se stjernene på Harestua. Vannet smaker bedre og det er stille der. Så stille at jeg nesten synes det er litt skummelt.

Jeg tenker på helgen mens jeg dusjer, skifter til kosebuksa, lager meg ny te, gjør meg om til en ball under teppet i sofaen, lakker neglene, og surfer på Internett. Jeg prøver å lese ferdig boken min, men tenker heller på hvilken farge jeg vil ha på soverommet når jeg skal male det om.

Jeg prøver, ok? Jeg skal nok klare det til slutt. Å synes at høsten er tiden for kos og slappe aktiviteter. Jeg skal finne denne roen alle snakker om, klare å tenke på ikke noe. Bare vent. Jeg må bare løpe fra meg litt til.

VACATION, VOL.1

Idyllisk sommerhus én time nord for Roma + 11 av de fineste menneskene som finnes + 37 grader og stekende sol + vin + pizzabaking i hagens stenovn + en skremmende ro + dagstur til Firenze + vin + solbrune folk + bursdagsfeiringer + lesing av bøker + bading + impulsferie i Roma + lurt av leiebilselskapet + poker + vin + skumle insekter + bruke penger en ikke har + karbohydrater + EM-finale + musikk + vin + fotografer + barn som lærer å stå + air condition + tennis + melon + vin = perfekt

photo: sigbjørn borud evensen, atle richter schie, intodust

hits