White lights.

25.12.2014 - 14:39 4 kommentarer

God 1.juledag alle sammen. Jeg håper dere hadde en like nydelig feiring som oss. Som dere sikkert har fått med dere har jeg alltid drømt om å ha julaften hjemme i mitt eget hus. Dere vet sikkert også at den drømmen ble til virkelighet igår. Kommer derfor ikke som en stor overraskelse at jeg gikk all in med dekorasjoner, baking, vasking og planlegging. Som vanlig. Det ble med andre ord total housewife madness her hjemme. Slik var vår julaften:

Klokken seks sto jeg opp med Oliver, etter ca. 3 timers søvn på grunn av Home Alone og marsipanmekking om natten. Sånn ca. klokken ni ble han trøtt igjen, og jeg rullet meg sammen til en ball rundt han. Vi sovnet begge to. Våknet i full forvirring klokken 11, etter at Han Fine hadde prøvd å vekke meg flere ganger. Det lot seg ikke gjøre. På dette tidspunktet var jeg mest frustrert over at Tre nøtter til Askepott hadde begynt. Godtroende og forvirret tenkte jeg at jeg nå skulle oppta tradisjonen med TV-titting. Sånn ble det jo selvfølgelig ikke. En siste mopp av studegulvet, bæring av stoler, to turer på butikken (glemmer alltid noe), grøtlunsj og Oliver spiste opp barnet i meg. Nye tradisjoner var plutselig et faktum, til den nostalgiske delen av meg sin store sorg. Jeg skulle være vertinne. Han Fine tok over styringen, for så at jeg tok den tilbake. Det er sånn jeg er. Duker ble lagt på, servietter brettet. Stearinlys lagt klare, Kongerøkelse tent. Oliver får mat, tar en lur igjen. Får på seg skjorte og sløyfe. Han Fine dusjer og tar på seg dress. Jeg er fremdeles i kosebukse. Rundt klokken 14 ringer jeg til en venninne for å ønske god jul. Hun lurer på hvorfor jeg ikke ser på Disney. Å, herregud. Jeg hadde glemt tiden. På vei til butikken igjen. Glemt noe, igjen. Utsolgt for det jeg skulle ha. Sur. Blid igjen idet jeg kom inn. Iallefall nesten. Uendelig glad for at foreldre og svigerforeldre skal bringe med seg kveldens julemiddag. Å skulle stresse over sprø svor akkurat idag hadde drept meg. Da klokken nærmer seg 17 har jeg skiftet klær fire ganger. Endte opp med det første jeg prøvde. Klarer jo aldri å planlegge slikt på forhånd. Nede tumler Oliver rundt på gulvet. River Oslo-lampen min overende, skvetter og begynner å gråte. Han Fine løfter han opp. Det er middagstid for familiens minste. Maten slukes og søles ut. Så ringer det på døra. Familiene våre ramler inn med gave-overload og mat til dobbelt så mange som vi er. Alle fyker rundt. Drikker gløgg, hilser, klemmer, legger gaver under treet, lufter hund, løfter Oliver, tar en røyk, åpner en julebrus, setter seg ned, drikker litt øl, varmer opp ribbe på ovnens grillprogram, koker poteter, setter frem tilbehør, roper at nå er det mat, finner seg en plass, skåler, ønsker velkommen, tar den første biten, skryter av maten, skjenker opp Akevitt, knasker svor, skryter mer av maten, skåler en gang til, ler, forteller historier, sier god jul.

Riskrem spises opp, lillebror får mandelen. Han liker ikke marsipan. Pappa sier han kan kutte opp marsipangrisen i biter og legge på konfektfatet. Jeg ber han ta en egen skål. Vann kokes, presskanner settes frem. Kaffen serveres. Biscotti dyppes i den. Cognac skjenkes i nye glass. Så begynner vi å åpne presanger. Alle blir glade, alle får det de ønsker seg, alle blir overrasket, alle bygger små hauger med denne julens skatter. Aller høyest er haugen til Oliver. Som sover. Etter at gavene er åpnet drikkes det mer kaffe, julebrus, øl, og cognac. Konfekten forsvinner fra fatet. Det skravles, tittes på gaver og takkes. Ønskes igjen god jul før kvelden rundes av og Han Fine og jeg bruker 1,5 time på å få Oliver til å sovne igjen. Han våknet selvfølgelig et kvarter før folk skulle begynne å takke for seg. 

Det rare, og mest fantastiske, med julaften for min del er den faste rutinen som ikke føles som en rutine. Det er tryggheten ved at tradisjoner bevares, til tross for at lokasjon og mennesker byttes ut. Jeg mistet farmoren min for noen år siden, noe som traff meg ekstremt hardt i julen. Hun og farfar feiret alltid jul hos oss, og jeg har alltid vært en skikkelig farmorjente. Nå, noen år senere, synes jeg fremdeles at julen er trist. Jeg savner henne litt ekstra når jeg hører "Deilig er jorden". Jeg trodde faktisk ikke at julen ville bli det samme uten henne. Det blir den heller ikke. Men, i år oppdaget jeg noe nytt. Noe folk lenge har sagt til meg at kommer til å skje. Jeg opplevde gleden over å skape nye og egne tradisjoner, og blande dem med gamle. Som å dekke vårt første julaftenbord i mitt eget hus. Som å få pynte juletreet vårt med ornaments arvet etter farmor, som jeg alltid synes hadde det aller fineste treet. Ting jeg har drømt om siden jeg var liten. I år blandet jeg eldgammel familietradisjon (noe av juletrepynten har hun igjen arvet av sin mor), med min første julaften sammen med Han Fine, Oliver, og familiene våre. I huset som er vårt. Og herlighet så utrolig flott jeg synes det var.

 

...

 

Yesterday we celebrated our first Christmas Eve at our little house here in suburbia. I'v been dreaming of that moment since I was a little girl. And you guys, I went all in on the table setting, the decoration of the tree, the making of the Christmas candy, and the washing of the house. All so that my boyfriend and I would have the most wonderful time of the year together with our families. It's strange, how tradition suddenly changes. I wasn't at all prepared. I'm used to be a spoiled one on Christmas. My mom and dad usually takes care of everything while I watch TV in my PJ's. This year I forgot to watch Disney. I almost didn't have the time to shower, and most of the presents under the tree was marked with a little boy's name instead of mine. And you know what? It was magical. I hope you all have a beautiful Christmas Day, and that all your dreams came true yesterday. I know mine did. For sure. 

 

 

4 kommentarer

June

30.12.2014 kl.15:27

Så fin og ærlig beskrivelse av julefeiringen deres!

Fortsatt god jul :)

celine intodust

31.12.2014 kl.10:24

June: Tusen takk for det. Godt nyttår til deg :)

Iselin Mathilde

05.01.2015 kl.17:41

Du skriver så utrolig bra! Hørtes ut som dere hadde en fantastisk julefeiring. Jula er nok for alle en blanding av tristhet og glede. Nostalgi over at det ikke er sånn som det var da vi var barn og alt jula handlet om var spenningen med gaver, Askepott og Disneys julekavalkade på tv. Folk som ikke lengre er en del av feiringen, men nye som har kommet til. Noe som har blitt en glede derimot er jo maten, samværet med familien og gleden til barna som ennå har den følelsen vi savner så sårt i voksen alder. :)

celine intodust

05.01.2015 kl.21:57

iselinmathilde: Tusen takk, det er veldig hyggelig å høre :) Og så godt å høre at folk kan kjenne seg igjen i det jeg skriver :)

Skriv en ny kommentar

hits