Silent.

22.12.2014 - 16:07 Ingen kommentarer

Idag var dagen den lille familien min skulle teste en såkalt hverdagslig morgen. Han Fine skulle på jobb. Oliver og jeg til byen for å fikse noen siste ærender og spise lunsj sammen med noen bra damer. Sånn ble det ikke. Oliver våknet med skranglefeber, tett nese og gjenklistrede øyne. På badet tørket jeg forsiktig bort puss og snørr, han pep og ville opp fra stellebordet. Den lille kroppen hans var varm og det var tydelig at familiens minste ikke burde bevege seg noe særlig utendørs idag. Jeg hoppet allikevel i dusjen, sminket meg og la frem klær. Julelunsj med gode venninner var noe ikke ville gi opp så lett. Oliver krøp rundt på gulvet og virket tilsynelatende i bedre form. Helt til han satt grøten i halsen. Tårer sprutet i alle retninger, og luggen hans var våt av svette. Ok, tenkte jeg. Dette går jo ikke. Bytur ble til hjemmekos. Rolig lek og mange times søvn senere er det litt mer liv i øynene hans. Mat er spist uten tårer, og etter at dagens første smil er lokket frem smiler jeg også. Gjøremålene jeg ikke rakk forsvinner, og når han kommer krypende mot meg når jeg strekker ut armene forsvinner det siste snevet av stress også. For han kommer aller først. Bestandig.

 

...

 

What was supposed to be a busy day in the city turned out to be a very slow one at home. Oliver's gotten a bit sick during the night and there was no other choice than to stay at home with our little snowman. Even though we're hosting out very first Christmas Eve I've never been more calm. You see, I'm usually a monster-like perfectionist when it comes to be a hostess. Don't misunderstand, I adore it, but somehow I always manage to become stressed out and afraid people will see our not so clean windows or not so perfectly set table. My boyfriend usually says I need to calm down and not let out house become a Insta-moment. I get upset and says he don't care about what's important to me. Girly, right? Anyway. Our last trip to town before Christmas didn't happen. And it don't matter. When it comes to a sick kid it's easy to let go of small stuff. And even though he's already looking a lot better, the feeling of loving someone so much more than yourself makes me smile.






Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits