The work spot.

17.12.2014 - 14:53 Ingen kommentarer

De siste ukene har vært noen rare uker. Jeg har sjelden følt meg så fri og låst på en og samme tid. Jeg har aldri hatt så mye dårlig samvittighet før, men jeg har heller aldri vært mer stolt. Vi snakker om Oliver's innkjøring i barnehagen. Han begynner jo litt før de fleste, og mange mener noe om det. Det skulle jo bare mangle, de fleste mener både det ene og det andre når det kommer til barn. Han Fine og jeg har allikevel valgt slik vi alltid gjør når det gjelder Oliver. Vi velger å stole på oss selv og på Oliver. Ikke bare har han vært sosial og uredd siden han ble født, han er også robust og trygg nok til at vi føler dette kommer til å gå veldig bra. Når det er sagt er det ingen tvil om at jeg synes det er skummelt og vanskelig å ikke være sammen med han hver dag. Vi har vært så heldige å få plass i en liten familiebarnehage her oppe i suburbia. 8 barn fra 0-3 år. Nybakt brød hver dag, lyse og koselige lokaler, og ikke minst - tidenes beste personale. I tillegg fikk vi plassen allerede nå i desember, 1 mnd før min permisjon er over, slik at vi har fått en god og lang innkjøringsperiode. Det har både Oliver, Han Fine og jeg hatt behov for, og det går heldigvis veldig bra. Han har fått sin første barnehagesyke med feber og blemmer, han har spist på samme leker som de andre barna, han gikk glipp av nissen under grøtfesten fordi han sov, og jeg har sakte men sikkert begynt å være borte lenger og lenger av gangen. Idag har han vært i barnehagen på egenhånd siden klokken 10, og jeg fikk derfor endelig litt tid til å gjøre litt forefallende kontorarbeid, samt forberedelser til den nye jobben. Med friske blomster og en ryddig pult har jeg glemt bort tiden idag. Alene. En merkelig følelse for en mamma som plutselig har en barnehagegutt. Verdens beste barnehagegutt.

 

...

 

It's funny how sometimes your mind is having trouble deciding. The past month has been that kind of head and heart disagreement for me. My little boy has started in kinder garden, and I'm so torn between feeling free and sad. We were lucky to get Oliver into a small kinder garden with only 7 other kids between 0 - 3 years. They have fresh baked bread every day, they always meet you with a smile, and I feel we already have such a good dialogue and that our little boy is having so much fun. And you know what the best part is? When he smiles and reaches out his arms for me to grab him picking him up at the end of the day. It's strange. To suddenly have what feels like all the time in the world to do things without interruption. To miss someone so much even though you've only been apart for a few hours. Today I finally got some time to do some office work at home. With fresh flowers and a clean desk I got so much done, and now feel ready to play with Oliver before the boyfriend and I go to Oslo for a mini Christmas dinner. At my favourite resturant, Dinner. 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits