3 MÅNEDER

07.08.2014 - 16:11 25 kommentarer

Til tross for litt casual babyspam har jeg frem til nå valgt å ikke dele så mange av mine tanker rundt det å bli mamma her på bloggen. Om det er fordi jeg synes det er for personlig eller er redd for at det kan være uinteressant for dere, vet jeg ikke. Det eneste jeg vet er at jeg trengte tid til å lande og fordøye alt først. Nå er jeg klar til å dele og poste det som blir mitt kanskje mest personlige innlegg til nå. Jeg håper dere synes det er ok.

"Ting kommer aldri til å bli det samme igjen," sa folk. "Alt forandrer seg og det går ikke an å forklare det." Så klisjé, tenkte jeg. Da.

Idag er det 3 måneder siden Han Fine og jeg fikk møte Oliver Johannes for første gang, etter en fødsel som varte i over 22 timer. Han kom 14 dager på overtid. Før jeg fødte sa en venninne at jeg egentlig burde glede meg til fødselen. Jeg ristet bestemt på hodet og sa jeg aldri hadde gruet meg mer til noe i hele mitt liv. Det er fremdeles sant. Det er først nå jeg klarer å se for meg at jeg kanskje en dag skal klare å gjøre det igjen. For 3 måneder siden gikk jeg gjennom det verste og fineste døgnet i mitt liv. For, ja, det gjorde sykt vondt. Så vondt at jeg fremdeles kan føle smertene og få frysninger hvis jeg tenker på dem. Det jeg ikke visste, og som jeg ble veldig overrasket over, er hvor trygt og fint det døgnet for 3 måneder siden skulle bli. Ikke bare følte jeg meg som Superwoman når det hele var over, jeg kjente også på en enorm tilknytning til Han Fine jeg ikke har merket før. Det var oss (og jordmødre og sykepleiere og leger) mot resten av verden. Ingenting annet eksisterte.

De neste dagene forsvant inn i en merkelig tilværelse. Oliver måtte tilbringe sykehusoppholdet sitt på intensivavdelingen, noe som førte til at vi ikke var sammen hele tiden slik en vanligvis er. Jeg fikk ikke dreisen på ammingen og lurte på når denne "morsfølelsen" alle snakket om skulle kicke inn. For meg tok det nemlig noen dager, kanskje uker, før den satt seg ordentlig. Å plutselig bli mamma føltes overveldende for meg. Det er ikke det at jeg ikke var glad, men dårlig samvittighet rev i meg konstant. Jeg var redd for å ikke bli like glad i han som jeg burde. Bet negler hvis jeg sov en time ekstra mens han ble tatt vare på av sykesøstrene på intensivavdelingen. Fikk hodepine av ikke å få til ammingen. For å amme skal man jo, sies det. Kroppen min føltes mørbanket og sliten. Jeg så ned på muffintop-magen min og lurte på når den skulle forsvinne, for så å få dårlig samvittighet igjen for å tenke på vekten min i en situasjon som dette. Som nybakt mamma skal du jo kun være fokusert på barnet ditt.

Det var ikke før vi hadde kommet hjem at ting så smått begynte å falle på plass. Ok, så tok det også litt tid. Jeg følte meg både maktesløs og redd de første ukene, spesielt når Han Fine begynte på jobb igjen og jeg ble sittende igjen hjemme med en klump som ikke overlever uten meg. Den altoppslukende magien jeg hadde hørt om følte jeg ikke. Jeg var livredd. Gråt og sa til Han Fine at jeg var redd for at jeg ikke kom til å bli en bra nok mamma. Ammingen begynte å ta seg opp - nå ville han helst ha mat 1 gang i timen. Det fikk han. Helsesøster sa at dette ville stabilisere seg. Det gjorde det ikke. Etter utallige turer hvor vi måtte stoppe etter bare 20 minutter fordi han ble bråsulten og skrek til han omtrent ble blå, avgjorde saken. Oliver begynte å få flaske i tillegg til morsmelk. Ting ble umiddelbart lettere for hele familien. Ikke bare ble han faktisk ordentlig mett i mer enn 1 time av gangen, jeg fikk plutselig også litt pusterom, noe jeg selvfølgelig fikk dårlig samvittighet over. Jeg leste om ulempene med "flaskebarn" overalt. De ble tjukkere, oftere syke, kunne få mangel på nærhet og så videre. Jo mer morsmelkerstatning han fikk, dess mer stresset ble jeg. Jeg ville jo ikke være en dårlig mor. Etter 2 måneder forandret det seg. I takt med at kroppen min begynte å gå tilbake til sitt normale vokste selvtilliten min som mamma. Jeg innså at hele familien er mer harmonisk når Oliver får flaske. Jeg hadde ikke nok melk, og han klarte ikke få i seg det lille jeg hadde. Stresset over å feile ble byttet ut med en avgjørelse. Beslutningen ble tatt. Jeg sluttet å amme. Det føltes fantastisk å ta et valg istedenfor å la fremmede ta det for meg. En kan ikke gjøre alle til lags. Jeg valgte oss. Familien min og meg selv.

Idag er Oliver 3 måneder gammel. Han er over 60 cm og har fremdeles masse hår. Han smiler, er oppvakt og veldig nysgjerrig. Oliver gråter bare hvis det er noe. Han er rolig og trygg. Han sover i sin egen seng, og våkner kun én gang om natten. For noen dager siden fortalte jeg til Han Fine at jeg aldri har vært så glad i noen som det jeg er i Oliver. Jeg lo av at jeg for 3 måneder siden var redd for at jeg ikke ville bli så glad i barnet mitt som andre. Det har jeg fremdeles dårlig samvittighet for, dog uten grunn. For det tar tid å bli kjent med et nytt menneske. Det er sant som folk sier, at alt forandrer seg. Det var bare ingen som sa at det, i tillegg til å være så utrolig fantastisk, også kunne være så innmari vanskelig.

"Jeg var aldri i tvil om at du kom til å elske Oliver mer enn alt annet," svarte Han Fine da jeg spurte om han husker den kvelden jeg fortvilet lurte på hvorfor jeg ikke følte det jeg har hørt en mamma skal føle. "Du er verdens beste mamma!" sa han og rakk meg den smilende sønnen min på 3 måneder.

25 kommentarer

AgnesB

07.08.2014 kl.17:57

Så vakkert!

Line

07.08.2014 kl.18:38

Tusen takk for at du er så ærlig og deler opplevelsen. Jeg kjenner meg sånn igjen. Den lykkeboblen alle sa jeg skulle befinne meg i de første ukene lot vente på seg. Jeg syntes det var for altoppslukende og overvedende å bli mamma til å kunne hengi meg helt til noen intens glede. Nå derimot, etter noen måneder er det veldig annerledes. Slitsomt, men stort sett veldig bra.
Du er den beste mammaen Oliver kan ha.

Christina

07.08.2014 kl.18:47

Oliver Johannes er verdens heldigste gutt som har deg og L <3 Jeg er så ufattelig stolt av deg! Takk for at døren deres allltid er åpen, og for at det alltid er så sykt koselig å være sammen med dere tre <3 Klem C

celine

07.08.2014 kl.20:08

Tusen takk, vennen! Døren her er alltid åpen, det er jo bare så fantastisk koselig å ha besøk av dere! <3

celine

07.08.2014 kl.20:09

Tusen takk for en omtenksom og fin kommentar! Setter veldig pris på det :)

celine

07.08.2014 kl.20:09

Takk :) Hyggelig at du likte det!

L

07.08.2014 kl.22:31

Kjenner meg så igjen i det du skriver. Jeg fikk tvillinger og gikk med konstant panikkfølelse de første månedene. Klarte ikke amme begge to, og hadde dårlig samvittighet hele tiden. Ble fryktelig lettet da en sykepleier sa at det viktigste var at barna faktisk fikk i seg mat og at det var ok med flaske. Som gravid leste jeg mye informasjon om selve graviditeten og fødselen, men "glemte" litt det som skulle skje etterpå. Den første tiden var helt spesiell, på godt og vondt og følelsene svingte fra overstadig lykke til å være livredd . Men det er også utrolig hvor fort man glemmer det "vonde", heldigvis. Takk for et fint innlegg. Det er fint med sånne ærlige historier, og ikke bare "glansbildet" som finnes på facebook og instagram. :-)

celine

07.08.2014 kl.23:28

Kjære deg. Tusen takk for at du ville dele dine erfaringer tilbake, og for en veldig hyggelig kommentar. :) Håper alt er bra med både deg og tvillingene dine!

Charlotte

08.08.2014 kl.12:06

Ærlig og utrolig godt skrevet :) Oppdaget bloggen din for et par uker siden, og jeg liker den. Virkelig! Fine bilder og du inspirerer. Nydelige bilder og gode kommentarer. God helg :)

Nina

10.08.2014 kl.19:54

For et fint og ærlig innlegg! Jeg blir sittende igjen med klump i halsen for jeg kjenner meg sånn igjen. Flere burde fortalt at mammafølelsen og gleden kan la vente på seg. Håpløsheten og de fæle tankene mens det pågår er uutholdelig! Takk for at du tørr å dele, det betyr nok mer enn du tror for mange! <3

celine

10.08.2014 kl.21:01

Hei Charlotte! Så hyggelig at du liker bloggen min, det blir jeg veldig glad for å høre. :) Riktig god kveld til deg!

celine

10.08.2014 kl.21:02

Hei Nina :) Tusen hjertelig takk. Jeg har tenkt på akkurat dette innlegget en stund, rett og slett fordi jeg selv savnet noen som delte noe lignende, så det er veldig hyggelig å høre at det kom til sin rett! :) Tusen takk.

mariemurstad

11.08.2014 kl.14:18

altså. <3 du. bokstaver. meg. tårer. stolt.

celine

12.08.2014 kl.02:02

Fine, snille, kjære vennen min! Betyr litt ekstra mye når du sier det! ??

kafb

14.08.2014 kl.10:22

Fint at noen setter ord på og forteller om hvor vanskelig det kan være å bli mamma de første uken, det er flere av oss! Og det blir heldigvis bare bedre og bedre:)

Aina

15.08.2014 kl.15:20

Åååå, for et nydelig innlegg!!:) Jeg har hatt erfaring med dette i 2 år nå og det blir jo bare bedre og bedre, men fy så irritert jeg var på de som romantiserte det å få barn for første gang!For en omveltning i livet og for er sjokk, men så fantastisk samtidig (eller egentlig ikke de første 8 ukene da!)!Og alle disse rådene....er det rart man blir usikker og forvirret?Nei, det viktigste er å stole på mammahjertet!!Lykke til videre!!Gutten din er megaskjønn!!!:)

Aina

15.08.2014 kl.15:24

Åååå, så nydelig skrevet!!!:) Kjenner med veldig igjen og det gjør så godt i mammahjertet at andre også kan føle det sånn!!Og jeg har faktisk 2 års erfaring allerede:) Lykke til videre!!Gutten din er megaskjønn!!:)

celine

16.08.2014 kl.20:21

Tusen takk for fine ord :)

celine

16.08.2014 kl.20:22

Tusen takk - synes han er ganske så skjønn selv. hehe... Og, ja. Det er veldig mange råd ute og går. Noen utrolig gode, andre til å bli gal av. hehe...

Henriette

24.08.2014 kl.00:02

Du er så god og rå på det du gjør! De tekstene dine treffer en rett i hjerterota og ståpelsen på armene reiser seg - og det til tross for at jeg ikke kjenner deg eller kan relatere til det du skriver. Jeg ønsker meg flere slike type innlegg - de innleggene og tekstene man sitter igjen med #denfølelsen. Takk og heia deg!

celine

24.08.2014 kl.12:03

For et kompliment!! Tusen hjertelig takk - det varmer skikkelig! :)

Thatiana Campelo

01.09.2014 kl.14:28

Veldig fint skrevet! Og han er så søte! Grattis!

celine

01.09.2014 kl.22:04

Tusen takk skal du ha :)

Milla

12.01.2015 kl.15:56

Eg skreiv nettopp et innlegg sjøl om noke lignanes. Føltes litt skummelt for så ærlig har eg aldri vært. Så anbefalte ei eg kjenne som kjenne deg, (Elise Vold Fangberget), å lesa detta innlegget. Og fytti så godt det va. Eg føle meg ikje aleina lenger. Så takk. Takk for at du delte detta.

celine intodust

13.01.2015 kl.23:15

Milla: Tusen takk, og takk det samme. Det er veldig godt å vite at det er flere som tør å være ærlig rundt et så viktig tema som dette, og vet du hva? Det gjør oss ikke til dårlige mødre i det hele tatt, heller tvert imot! <3

Skriv en ny kommentar

hits