A PERSONAL MATTER

10.10.2013 - 18:29 Én kommentar
“Hvis vi flytter til Harestua kommer vi til å ha sinnsykt mange bilder av det vannet her,” sa jeg til Han Fine mens jeg tok et bilde av det. Han sier at det er helt greit. Han er fin sånn, Han Fine. Han skjønner når jeg synes noe er skikkelig fint, og han skjønner hvorfor jeg ber han stoppe bilen så jeg kan få tatt et bilde av det. Man kan se stjernene på Harestua. Vannet smaker bedre og det er stille der. Så stille at jeg nesten synes det er litt skummelt.

Det skrev jeg i fjor. Nå, ett år senere er det ikke lenger hvis. Det er når. For litt over tre år siden hadde vi med oss brekkjern til overtakelsen av leiligheten i Gamlebyen. Vi ville slå ned takplatene for å se om det var rosett og stukkatur i taket tre meter over oss. I år bestemte vi oss for å bytte ut sentrum med surburbia. Det begynte med typiske "hva om" og "hvis at" samtaler. Vi bestemte oss, for så å ombestemme oss. Målte byliv opp mot stjerner. Barnslig spontanitet opp mot hundretusen voksenpoeng. Det tok lang tid før jeg torde å være ærlig med meg selv. Jeg visste at jeg ville flytte, men tenkte at det var et valg ingen ville forstå eller stille seg bak. Før sommeren la vi planene på is, uten at vi sluttet å tenke på det. Huset, eller rettere sagt hytta, vi hadde sett på ble ikke solgt. Tidlig i høst ble det lagt ut på nytt. Det gikk fort og sakte på en gang. Vi bestemte oss på nytt. Denne gangen uten tvil og uten at noen av oss trengte å spørre oss til råds. Vi hadde allerede funnet ut av det. Han Fine og jeg. Og vi hadde funnet ut av det sammen, bare vi to. Akkurat sånn det skal være.

Så nå flytter vi. Mannen i mitt liv og jeg. Til et hus som ligner på en hytte. Til et sted hvor de ikke selger kaffe latté på hvert gatehjørne. Vi flytter dit hvor vannet smaker bedre enn i Oslo, og dit det blir så mørkt at det er skummelt selvom en kan se stjernene.

Hvis du nå tror jeg bytter ut asfalt med mose på fulltid tar du feil. Jeg er bare en av dem som tror på at et menneske har flere sider med ulike behov, og at de lar seg kombinere. Hun som anser seg selv som en ekte Oslo-jente, men som samtidig har drømt om en stort hus og hage på landet. Jeg har behov for både kaos og stillhet, noe de jeg er glad i heldigvis forstår. De vet at jeg trenger roen surburbia vil gi meg, men de vet også at jeg ikke kommer til å forsvinne. De vet at Han Fine og jeg er de som kommer til å ha Harestua's fineste juletre i desember når de kommer på besøk, og at de alltid vil være velkommen. De vet at jeg aldri gjør noe halvhjertet, men heller aldri vil være hun som holder fast ved et valg fordi det er det mest fornuftige å gjøre. De vet at jeg skal være 40 minutter unna, noe som vil føles kort noen dager og evig langt andre. Samtidig vet de at Han Fine og jeg bestemte oss for det som er riktig for oss, og jeg kan ikke få sagt hvor glad jeg er for at de jeg er mest glad i stiller seg bak det valget.

Så... Gassgrill, hageslanger, elg, mørke, furu, oppussing, kø i rushtiden, langrenn, skog, togturer, blomster, drømmer og kjærlighet! Here I come...

 

Én kommentar

Ina

10.10.2013 kl.20:29

Dette blir sååå bra :) Lykke til! MEN, jeg skal nok gi dere konkurranse på juletre-fronten når den tid kommer ;)

Skriv en ny kommentar

hits